Før løp jeg hele tiden. Da jeg løp halvmaraton i Oslo for fire år siden var det nesten ikke tilskuere og få av mine venner forsto hvorfor jeg holdt meg unna alkohol en måned og brukte en hel sommer på å jogge Majorstua – Sognsvann – Majorstua. Nå har mange rundt meg løpt halvmaraton, mens jeg har hoppet av karusellen. Foreløpig. Været i dag har endelig vært fint og jeg tok meg en kort og rolig løpetur fra Vika til Frognerparken og tilbake igjen. Finfint. Forfotløping ser ut til å funke bra også. I dag løp jeg med adidas ikke vibram. Jeg har litt vondt i akillesen, derfor løper jeg mindre nå enn før. Dessuten prioriterer jeg crossfit over løping, siden jeg merker mer resultater av det (både på styrke og utseendemessig) og synes det er himla moro. Men løping er på et vis … det aller beste. Etter omtrent tyve minutter synker pulsen min og jeg kommer inn i en slags meditativ lykkeboble. Spesielt gjelder det når det regner, eller når det er sol, eller om vinteren, eller om sommeren, eller høsten og våren, eller i skogen, eller på fjellet, eller i Oslos gater, eller på reise. Bare ikke på tredemølle. Om jeg hadde hatt tid, kunne jeg godt trent to ganger daglig. Crossfitøkt og jogging eller yoga på samme dag. Ski om vinteren. Sykling. Roing. Windsurfing eller kiting. Det hadde vært supernajs.

Anyways. Vibram har fått fans verden over til å sende inn videoer av seg selv som forteller om hvordan de bruker vibram og hvorfor de elsker skoen eller hva man skal kalle denne fothansken. Musikken er litt så som så, men bortsett fra det liker jeg snutten skikkelig godt. Man får jo lyst til å røre på seg! Og kjøpe et nytt par …