Holy smoke, nå er jeg i uke 38 og har ca to uker igjen til termin. Det merker jeg, for spesielt den siste uken har jeg blitt mye trøttere. Etter et par gjøremål får jeg negativ energibalanse i kroppen og må kapitulere litt på sofaen. Jeg prøver å være fornuftig og ikke planlegge for mye i løpet av en dag, noe som er ganske uvant. (Og litt kjedelig). Men – jeg sørger for å få trent åkke som. Denne uken har det faktisk blitt fire turer på CrossFit Oslo. I dag var vi der med søsteren og niesen til Jon. Sistnevnte er en femåring som elsker å trene med OOOONKEL JOOOON og som ser CFO som det jo er: et skikkelig lekeland. Siden jeg trente ganske greit bra i går, orket jeg kun skulderpress og benkpress i dag. Alt til sin tid. Jo, også har jeg tatt en runde i hinderløypa Jon og niesen boltret seg i. Fint bilde, ikkesant? Fnis.

Jeg har vært heldig med å hatt et noenlunde enkelt svangerskap, sammenliknet med andre jeg kjenner og historier man hører. Men så er det også slik at veldig mange (de fleste?) jo er friske og raske, tross alt er vi kvinner skapt til å være gravide. Jeg har under hele svangerskapet prioritert trening, av flere grunner. For det første har jeg en stillesittende jobb med reisevei på opptil en time hver vei, så det blir mye sitting. Sittig er ikke gunstig for noe, verken rygg, bekken, skuldre, etc. (Hjemme står jeg ofte og jobber). For det andre er det gunstig for bebisen at mamman trener. Håpet er også at fødsel og tiden etter fødsel skal bli så enkel som mulig. Men mest av alt har jeg prioritert trening fordi jeg virkelig liker å trene. Jeg sover bedre, føler meg bedre, jeg koser meg alltid på trening, humøret er bedre, apetitten min regulerer seg bedre – kort sagt: jeg funker bedre om jeg trimmer litt. Og det behøver ikke være lange treningsøkten for å oppnå gode effekter.

Første trimester: nesten som normalt
De rådene jeg har lest her er at man kan trene som normalt. Det funket ikke helt for meg. Jeg er vant til å ta meg rimelig greit ut under trening, noe kroppen min nektet i begynnelsen. (De som har lest bloggen en stund vet at jeg fattet mistanke om at jeg var preggis nettopp pga dette). Jeg fikk fortere syre i musklene enn før og å trene opp mot maks var ubehagelig. Likevel, alt av bevegelser gikk greit. Jeg gjorde double unders utenfor leiligheten, trente med like tunge kettlebells som før, jeg trente markløft og knebøy med nesten like tunge vekter, jeg jogget lett og rodde nesten like fort som normalt. Det viktige for meg var dog å hele tiden lytte til kroppen. Graviditeten er ikke tiden for personlige rekorder eller redusering av underhudsfett. På bildet under syntes jeg at jeg hadde skikkelig gravidmage. Ser ikke helt den nå.

Andre trimester: endring i kropp ikke alltid topp
Tidlig i andre trimester begynte bekkenet mitt å murre. Det var jeg jærskla lite glad for – tiden frem til fødsel virket superlang og alle sier jo at bekkenet blir verre ettersom man blir tyngre og «mer» gravid. Jeg fikk god hjelp hos manuellterapaut Annika hos Hjelp24 på Ullevål. Hun satt dype nåler på innsiden av låret (fyttigrisen så vondt det gjorde når hun traff triggerpunkter. Det rant fra hendene mine!) og ga meg øvelser (som jeg ikke har fulgt så mye som jeg burde kanskje) i tillegg til gode generelle råd om bevegelse og riktig aktivering av muskler. Anbefaler henne, altså. Bekkenmurring gjorde at jeg måtte ta en del forhåndsregler på treningen. Jeg unngikk – og unngår – alt som gjør vondt: jogging/rask gange, knebøy, utfall, markløft, etc. I tillegg var det ikke lenger behagelig å hoppe med hoppetau. Toes to bar utgikk også fordi kroppen sa nei. Og det var en periode jeg ikke fikk trent fordi jeg jobbet mye og kjente at å trene ville være å stresse kroppen negativt. På bildet under (sorry uklart, var i farta) tar jeg en hang power clean med ganske så lette vekter.
I andre trimester skalerte jeg altså vekter og intensitet ytterligere. Det gikk i grunn av seg selv. Jeg furtet litt tidvis, men Jon har vært veldig oppmundtrende hele tiden, selv de dagene jeg har kommet på CFO og nesten ikke gjort noen ting. «Det er bra det», har han sagt, han har ment det og jeg har trodd på ham. Fin fyr! Typiske øvelser jeg gjorde var roing, push press, armhevinger, prowler push, skalerte wall balls og stepups på kasse. Øktene er som regel 10 minutter til et kvarter, ikke lengre. Alle som driver med CrossFit vet at en økt på et kvarter er en lang økt!

Tredje trimester: fin i farta
Heldigvis har det motsatte skjedd med meg enn hva som ble sagt: mitt bekken har blitt bedre. Det har nok fordi jeg har jobbet mindre og sittet mindre stille. Jeg føler meg ikke tyngre, men jeg merker at jeg blir fortere anpusten enn før. Det er en trapp like ved der vi bor som jeg må opp når jeg skal ta banen, og den er litt slitsom. Siden jul har jeg trent ca tre ganger i uken (ikke da jeg var sykemeldt grunnet blærekatarr). Jon jobber på CFO kveldstid tirsdag og torsdager og da trener jeg der også. Og en gang i helgene trener vi sammen. Jeg liker utrolig godt å trene med Jon. Eller, han trener jo på ordentlig mens jeg kosepreggistrener, men likevel. Koser meg gløgg. Jeg har litt lettere vekter enn i andre trimester, og jeg trener fortsatt like lenge. Jeg blir nok en tanke mer sliten av treningen og må hvile en stund etter trening. Kettlebellswings har jeg sluttet med fordi det ikke kjennes bra ut i korsryggen, tucks (når man henger i en stang og tar knærne opp mot brystet) har jeg sluttet med for lengst og roingen går saktere – det er jo en mage i veien nå. Bildet under er hjemmefra, med en snerten åttekilos kule i hånden. Liiiitt større mage nå.

Jeg har både lest og hørt at tredje trimester er tungt og kjipt, men jeg liker det tredje trimesteret, jeg. Kroppen funker fint og jeg synes magen min og kroppen min ser fin ut. Det viktigste er jo hvordan jeg føler meg, ikke hvordan jeg ser ut. Og trening gjør at jeg føler meg fin.

Summa summarum: om man har mulighet til det er trening under svangerskapet absolutt å anbefale. Jeg har aldri trent lange økter og prøvd å lytte til kroppen. Trening, sammen med et paleokosthold, har nok gjort at jeg ikke har lagt på meg så mye og at jeg fortsatt føler meg sterk i kroppen.

…men Mini, det er bare å komme ut snart altså!