«Jeg er en 35 år gammel kvinne. Gift, to barn (4år og 6mnd), hund og stasjonsvogn.
For tiden i svangerskapspermisjon. Utdannet siv. Ing bygg og anleggsteknikk, jobber og er medeier i et rådgivende ingeniørkontor.

Jeg har alltid vært tynn, og jeg har alltid vært en sukkerjunkie. Helt fra jeg var liten jente og fikk kjeft av mamma da det aldri var sukkerbiter igjen i pakken når hun skulle ta frem noen til kaffen når vi hadde gjester (og jeg var sår på tunga etter å ha spist 20 sukkerbiter på rappen..).
Loff med sirup, loff med sjokade, nugatti, honning.
Melis og vann blandet til tykk ”glasur” var helt frem til for 2 år siden ”krisegodis” dersom jeg ikke hadde snop i huset, eller når jeg bare ville ha noe veldig, veldig søtt. Søtt er min favorittsmak.
Jeg nektet meg aldri noe fordi jeg var jo så tynn! Litt godis er da ikke farlig trodde jeg, så lenge jeg ikke la på meg.

Jeg har hatt mageproblemer så lenge jeg kan huske. Liten jente/tenåring/voksen dame med grusomme magesmerter. Når som helst, hvor som helst. Som regel om morgenen før skole/jobb, etter måltider, om natten. Diare og fryktelige smerter! Legene fant aldri noe galt, og da jeg var 18 år ville legen min sette meg på antidepressiva…det måtte jo være noe psykisk. Min mor nektet heldigvis.

Jeg hadde mitt første panikkangstanfall i begynnelsen av 20-årene og har i perioder hatt angsten som en følgesvenn siden den gang. Alltid hatt lett for å uroe meg, tenke katastrofetanker, og sliter i perioder med en ganske kraftig oppkastfobi (emetofobi)

Jeg fikk voksenakne i 20-årene. Den startet på ryggen og det kunne gå år mellom hvert anfall. De siste årene hadde jeg det konstant. Den ble bedre av en langvarig antibiotikakur (grøss).

Jeg har alltid, alltid vært unormalt trøtt og slapp, sliten i hver celle i kroppen. Sovnet overalt. I timene på skolen, etter skolen i sofaen, foran tv’en til kvelds, som voksen; i møter og på seminarer, på kurs og på bussen.
Jeg har alltid vært jernfattig, og da jeg ble voksen fikk jeg vite at jeg også hadde kronisk B-vitamin mangel (B12).
Tynn og trøtt med vondt i magen synes jeg er en god beskrivelse av hvordan jeg pleide å være.

De siste årene før jeg ble syk kunne en vanlig dags ”mat”inntak for meg bestå av følgende:

Frokost: Ingen eller evt. 1 brødskive i farta, alt. knekkebrød.
På jobb før lunsj: Resten av posen med smågodt som sto igjen på pulten etter dagen før
Lunsj:1-2 brødskiver med f.eks ost, marmelade, salami etc.
Etter lunsj:Trøtt og søtsugen! Mer smågodt evt. en sjokolade å kose meg med. Sovnet foran PC’en…
Middag:En eller annen kjapp løsning med kjøtt, saus og ris eller pasta, evt. ferdigmat, litt grønnsaker.
Resten av kvelden: Et ustoppelig søtsug, kontinuerlig i skapet på jakt etter sjokolade, potetgull, smågodt eller som siste utvei; melis blandet med vann.

Det underlige er jo at det aldri egentlig slo meg hvor elendig kostholdet mitt var. Jeg spiste jo grovbrød og fullkorspasta. At jeg hver dag våknet og gledet meg til jeg kunne gå og legge meg igjen, tumlet gjennom dagene i en dis, utslitt og uggen, halvkvalm med hodepine og kronisk kolikk, ingen krefter til å leke, trene eller gjøre noe annet enn det mest nødvendige, slo meg som helt normalt. Jeg trodde det var sånn det skulle være.

Så ble jeg syk.
Plutselig! Følte meg uggen en kveld, fikk vondt i magen og dagen etter var smertene uutholdelige. Jeg ble sendt til sykehus i ambulanse, og de var sikre på at det var blindtarmen. Det var det ikke. Jeg ble operert og det viste seg at det var en kraftig og dobbeltsidig infeksjon i egglederne.
Jeg spurte overlegen om hvorfor det hadde skjedd, og han sa det var bare sånt som skjedde. En av kroppens egne bakterier hadde plutselig vendt seg mot meg og laget en infeksjon. Jeg ville bli helt frisk, i verste fall ufruktbar, men helt frisk.
Det var de 3 verste dagene i hele mitt liv da jeg måtte ligge på sykehuset med smerter etter operasjonen og nåler i armene. Store poser med gul væske (antibiotika) som dryppet inn i årene mine. Det eneste jeg klarte å spise var en yoghurt og et eple og drikke litt vann, konstant kvalm, redd og med angsten helt opp i hårrota!

Det var vendepunktet.
Jeg bestemte meg på sykehuset at jeg heretter skulle leve på en sånn måte at jeg aldri mer skulle måtte ligge på sykehus!
Da jeg kom ut (48 kilo, følte meg som et levende lik), begynte jeg å lese. Hva betyr det å spise sunt? Jeg la om kostholdet ila en måned. Leste og leste, blogg etter blogg, bok etter bok. Begynte å spise supermat og kuttet sukker og brød/pasta/ris/poteter.
Jeg ble syk i februar 2010, i mai samme år kunne jeg konstantere at jeg hadde fått et nytt liv!

Gradvis har jeg gått fra lavkarbo (LCHF) til paleolittisk kosthold. Jeg vet ikke helt hvorfor, men denne bloggen og dens grunnlegger Mark Sisson har nok mye med det å gjøre. Følger intuisjonen og magefølelsen. Det gir sånn mening for meg å spise naturlig mat slik kroppene og genene våre er ment til å spise, og jeg har derfor kuttet ut korn/frø av alle slag, og spiser svært lite melkeprodukter. Det skal sies at jeg på ingen måte er noen fanatiker, og det er dager hvor jeg fullstendig plumper ut i det. Da jeg var gravid andre gangen ble jeg fryktelig kvalm de første 3 månedene og det eneste jeg klarte å få ned var ristet brød med smør…
Men jeg forsøker å ta gode valg hver dag, hvert måltid.

Hva skjedde så med meg da jeg la om kostholdet?

Det viktigste først:
Alle mageproblemer som har fulgt meg gjennom hele mitt liv forsvant som dugg for solen! Det er nesten ikke til å tro! Nå kan jeg ikke lenger huske hvordan det var å ha jevnlig magetrøbbel og diare. Det er bare borte.

Jeg ”våknet”. Jeg er våken om morgenen. Sovner ikke lenger i møter eller foran PC’en. Det kjennes ut som om noen har vasket vinduene inne i hodet mitt. Blir ikke trøtt etter lunsj eller middag. Merker fort at rullegardina går ned igjen om jeg i en periode spiser mye karbo/sukker.

Ingen tegn til angst, urolighet og nerver lenger. Det forsvant med det gamle kostholdet. Det skal sies at jeg parallelt også har jobbet mye med mindfullnestrening, noe som gjør det lettere å finne ro i sinnet. Oppkastfobien er under kontroll og forpurrer ikke hverdagene mine nevneverdig, selv om den blusser opp igjen når eldstejenta blir smittet i barnehagen. Men nå klarer jeg å takle det.

Alle kviser og hudproblemer forsvant etter et halvt års tid. Dersom jeg spiser ”vanlig” mat og sukker i en periode (sånn som f.eks i jula) så er de raskt tilbake, og begynner alltid i nakken.

Jeg la på meg 6-7 kilo! Fra å være undervektig, er jeg i dag slank, men helt normalvektig.

Jeg er ikke lenger jernfattig, B-vitaminfattig, D-vitaminfattig eller lider av noen mangler (som jeg vet om). Det virker som om kroppen tar opp og tar til seg næringen jeg gir den på en bedre måte nå enn den gjorde før.

Kort oppsummert: Jeg har fått et nytt liv. Jeg er en annen i dag. Det kjennes ut som om hver celle i kroppen har blitt byttet ut med en ny og bedre versjonJ

Det er litt vemodig å tenke på at jeg måtte bli midt i 30-årene år før jeg lærte sammenhengen mellom kosthold og hvordan man har det i kroppen sin. På den annen side er jeg så glad for at jeg har lært det! Så bra at jeg ble syk! Hvis ikke hadde jeg aldri klart å gjøre de endringene jeg har gjort.»