Det er mandag igjen og vi knaller til med nok en suksesshistorie. Jeg er så glad for at dere vil dele! Jeg vet jeg gjentar dette til stadighet, men sharing is caring. Det er så mange fine historier der ute som må frem. Slik inspirerer vi hverandre og slik inspirerer vi flere til å endre kosthold og dermed få en bedre helse.

Jenta som skriver denne historien ønsker å være anonym, men likefullt er det et viktig tema hun tar opp. Mange av oss har hatt problemer med mat og kropp. Hvor deilig og hvor frihet er det ikke å slippe redsel og stress forbundet med mat?

—

Helt fra jeg var liten ble jeg ble mobbet fordi jeg var stor. Jeg kommer fra en familie som er veldig glad i mat, men alltid er «på slankern”. I 4. klasse var jeg lei av å bli mobbet og startet med å trene og kutte ut alt godteri og mat jeg mente var usunn. Jeg begynte å spy opp det jeg spiste. Slik fortsatte det frem til 1. klasse på videregående.

Det å aldri unne seg noe godt førte til at jeg til slutt sprakk og fikk bulimi. Jeg spiste hva jeg ville og spydde det opp igjen, dette var jo supert, tenkte jeg. Jeg fikk spise alle de gode ulovlige tingene som jeg ikke hadde spist siden 4. klasse uten å legge på meg, for jeg spydde det opp igjen etterpå. Jeg spydde som regel minst fem ganger til dagen. Jeg kunne kjøpe meg en chipspose, to store plater med sjokolade, en isboks , masse smågodt og spise det på en gang. Jeg spiste til jeg ikke klarte mer, spydde det opp og deretter begynne på ny med å spise og spy. Slik holdt jeg på fra jeg kom fra skolen til jeg la meg. Så det ble ikke tid til så mye annet enn skole og spise å spy i løpet av en dag. Blodsukkeret var aldri stabilt og jeg var alltid sulten og hadde lyst på noe godt. Jeg var alltid trett og hadde lite konsentrasjon. Hver kveld la jeg meg med skam, jeg gremmest av meg selv.

Jeg bestemte meg for at jeg måtte ha hjelp for å bli frisk. Jeg samlet opp mot og spurte om hjelp hos legen min. Jeg ville at han skulle søke meg inn på DPS. Der det er psykologer som har spesialisert seg innenfor å hjelpe folk med spiseforstyrrelse. Han sa til meg at, nei, jeg så ikke syk og tynn nok ut til at han ville skrive søknad for meg. Det tar så utrolig mye krefter og mot til å innrømme at du er syk og trenger hjelp. Da føles det ikke godt å bli fortalt at jeg ikke trengte hjelp. Jeg følte meg dum og usikker. Legen satte meg på antidepressiv og mente dette ville løse hele problemet for meg. Disse gikk jeg på i et halvt år, alt ble bare verre og jeg bestemte meg selv for å slutte med pillene.

Jeg byttet lege og samlet opp nytt mot til å spørre om hjelp igjen. Den nye legen fikk meg inn på DPS med en gang. Jeg fikk en veldig flink psykolog som har vært med meg i litt over et år nå. Jeg har en fantastisk kjæreste som har gjort alt han kan for å støtte meg og hjelpe meg til å bli frisk. Veien har vært lang, jeg har hatt både bulimi, anorexi og vanlig spiseforstyrrelse, men etter 11 år er jeg endelig så godt som frisk. Jeg er så glad for at jeg ikke ga opp. Og for at jeg har familie, venner og kjæreste som støttet meg på veien. Nå har jeg det bra.

Jeg har aldri hatt et normalt forhold til mat. Men etter jeg startet med paleo føler jeg at jeg kan spise meg mett på masse god og sunn mat uten å tenke for mye på at jeg skal legge på meg, men heller tenke på at maten jeg spiser er bra for meg. Jeg spiser ikke 100 % paleo, det er fordi at jeg ikke er klar for å stenge helt ute alt som ikke går inn under paleo. Får jeg lyst på en youghurt, litt brus eller en bolle vil jeg kunne spise det. Så lenge jeg ikke spiser det til vanlig, ser jeg ingen grunn til å ikke unne seg det når jeg plutselig får lyst på en bolle en og annen gang.

Helt siden ungdomsskolen har jeg ikke spist annet enn knekkebrød og yoghurt til frokost, lunch og kvelds. Det var så sunt at det våget jeg å spise uten at jeg måtte spy det opp. Når noen da forteller deg at dette ikke er så sunt allikevel og at du heller må spise mye kjøtt, fett og proteiner som jeg før trodde at var kjempeusunt å spise til andre måltider enn middag, da blir en ganske så forvirret og usikker. Men jeg tok sjansen og satset på at paleokostholdet ville være bra for meg. Før ville jeg ikke bruke lang tid på å lage mat som allikevel ikke ble beholdt. Derfor har jeg har ikke før nå i det siste sett verdien av å lage god og næringsrik mat. Jeg synes det er så inspirerende å lese blogger og lete etter gode paleo oppskrifter som jeg kan lage og spise med god samvittighet.

Stå på så ordner det seg til slutt.

—