Jeg logger ikke hva jeg spiser, dvs forholdet mellom karbohydrater, fett og proteiner. Likevel vet jeg at jeg spiser ganske så mye fett i forhold til (og der brukte jeg «i forhold til» korrekt, i motsetning til ca alle norske politikere osv osv) karbohydrater. Kroppen min funker bra når jeg starter dagen med en frokost som har mye fett i seg og lite karbohydrater. Jeg holder lengre til neste måltid og jeg fyser ikke så mye som når jeg for eksempel spiser noe med frukt i til frokost. Dessuten smaker jo fett også inmari godt, slik at jeg koser meg gløgg ca hver morgen. (Jeg er en enkelmatsjel, men det visste du vel).

På førjulsfesten vi hadde ga en god venn av meg andeconfit som han hadde kjøpt i Belgia til oss i gave . Han reiser frem og tilbake til Brussel svært ofte, og jeg tror han er nødt til å kjøpe en ladning med andeconfit til oss.

Jon mekket gårsdagens middag som altså var andeconfit med ovnstekte grønnsaker. Jeg ga meg selv et nesten eksistensialistisk spørsmål: hvorfor har jeg ikke spist andeconfit før? Videre spurte jeg: hvorfor smaker andeconfit så godt? Og hvorfor blir jeg så inmari mett? Svaret på det første spørsmålet har jeg ikke, svaret på de to siste er: fett.

Andeconfit er and som er kokt i eget fett. Du kan selv tenke deg hvor mørt og godt og mørt og godt og fett og godt det kjøttet da blir. Vi tilbredte anden i ovnen og fettet dryppet ned på grønnsakene under. Alt dette fettet gjorde at jeg virkelig mesket meg – og virkelig fikk kjenne på en ny dimensjon av mett etterpå. (Faktisk tror jeg at jeg spiste for mye, for selv min fettglade mage fikk litt vondt på nattestid, kremt).

Andefett er dessuten sunt. Det inneholder en blanding av enumettet fett (som i olivenolje) og mettet fett. Fettet har vi i kjøleskapet til steking av grønnsaker og for eksempel denne morgenens omelett. I kjøleskap holder det i omtrent to måneder.   Bein- og skinnrestene fra middagen lagde vi kraft av. Ingen grunn til å sløse med ressursene!