Jeg har scannet gjennom bloggen min og instagram og prøvd å se meg selv utenfra, i den grad det er mulig siden man er ganske subjektiv når det gjelder seg selv. Åkke som virker det på meg som om jeg selv lever så og si superstrikt paleo hele tiden, som jeg alltid har vært slank, sunn og sprek og som om mitt forhold til mat er så naturlig som det kan være.

Det er på tide å korrigere det bildet litt. Dere vet kanskje at jeg er veldig opptatt av helsen forbundet med paleo, snarere enn utseendet. Jeg er også inmari skeptisk til bloggere som hevder at de er opptatt av helse og som støtt og stadig poster bilde av egen sixpack. Fitspiration, fitfam etc får jeg helt spader av. Jeg har utdypet dette i et innlegg jeg skrev tidligere i år, om strong is the new skinny. Dessuten er jeg redd at spisevegring/spiseproblemer forkles i paleo, for da kan man unngå mange matvarer og oppnå en følelse av kontroll, på samme måte som man kan det om man for eksempel er vegetarianer. Om jeg lukter spisevegringstendenser eller ekstrem matkontroll eller overdreven treningsvilje dag ut og dag inn får jeg helt vondt inni meg. Og på insta og i bloggverden virker det som om mange jenter og gutter sliter litt eller mer med forhold til mat og egen kropp, hvilket gjør meg vondt. Det er et eksplisitt mål med denne bloggen å spre budskap om en god relasjon til egen kropp og til mat og gleden over god helse, snarere enn å ha fokus på utseendet. Jeg håper jeg lykkes i det.

Min reise til paleo og til mitt syn på kosthold, trening og helse begynte vel da jeg gikk på ungdomsskolen og trente masse håndball, syklet i alle fall en mil hver dag, hadde ballspill som valgfag i tillegg til gym og var generelt aktiv. Jeg var sterk, og veide mer enn mine venninner. Det synes jeg ikke var så stas, så på slutten av niende klasse og i første gym begynte jeg å loggføre mat jeg spiste og vekten min. I andre gym dro jeg til Canada som utvekslingsstudent. Av ulike grunner i livet mitt begynte jeg å minimere matinntaket ekstremt. Etter litt over tre måneder sente min vertsamma meg på et spisesenter. Jeg var angstredd for at jeg skulle være den tykkeste av de som var der, men var tynnest, hehe, og ikke kastet jeg opp maten som de gjorde heller, loosers. Så gal blir man i hodet sitt. Jeg mistet mensen i et år, jeg bæsjet en gang på en måned, jeg fikk blå legger, frøs hele tiden og kunne få noia av å spise en gulerot for mye. På spisesenteret bestemte jeg meg for å bli frisk, så jeg avsluttet canadaoppholdet og dro hjem til Norge (jeg håper spisesentre i Norge er like bra som dette var). Heldigvis skjønte jeg at jeg var på bærtur – jeg ønsket ikke å være syk. Og i løpet av et år ble jeg ganske normalvektig igjen, fikk igjen mensen og et bedre syn på mat. Også lærte jeg av en ernæringsperson at sukker bare går rett igjennom kroppen, så det var greit å spise, mens fett var kaloririkt. Fin kunnskap det altså. På bildet har jeg nettopp kommet hjem fra Canada og veier 17 kilo mindre enn hva jeg gjør nå.
syk2

I årene som kom fulgte jeg statens helseråd og de vanlige rådene man får i shape up etc: magre melkeprodukter, masse korn, begrens fettinntaket. Ved å følge et slikt kosthold blir min helse alt annet enn bra. I tillegg til gjentakende soppinfeksjon får jeg masse vann i kroppen, kviser, humørsvingninger – og jeg blir en tjukkas. Low fat high carb gjør meg alt annet enn godt. Så dermed har jeg også sett slik ut! Bildet er tatt etter tre måneders gründerskoleopphold i Johannesburg, for seks år siden. Vi rørte ikke så mye på oss, festet en del og jeg spiste masse frukt til frokost med cottage cheese for å spare på fettet, eller hva jeg nå tenkte. Som dere ser funket jo det dårlig.  (Fin strand, da!)
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg vet hva det vil si å grue seg til å dra på besøk til venner fordi det innebærer mat. Jeg vet hva det vil si å veie seg minst tre ganger daglig for å sjekke at det ikke står for ille til. Jeg vet hva det vil si å tro man spiser sunt og det beste for kroppen og oppleve at kroppen responderer helt feil. Det er ikke særlig ålreit for sjelen å tro at man spiser sunt og fortvilt prøve å gå ned i vekt, når det motsatte skjer og man merker at helsen er skranten. I begynnelsen av tyveårene skrev en lege ut vanndrivende piller til meg og sa at det var et kvinneproblem å ha hoven kropp, det måtte jeg bare leve med.

Jeg vet hva det vil si å ønske skilsmisse fra seg selv og egen kropp. Og jeg vet hva det vil si å ha et godt forhold til mat og kropp, og hvor vanskelig det kan være å komme dit og hvor godt det er å komme dit. Mye derfor driver jeg Paleoliv. Jeg er ingen superhuman som spiser strikt paleo hele tiden eller som alltid har hatt synlige armmuskler eller som synes mat alltid er lett. I dag har jeg spist nesten en hel pakke 86 prosent sjokolade, da jeg begynte med crossfit for tre år siden klarte jeg ikke pushups på tærne og det skjer at jeg tenker at jeg for eksempel bør spise mindre eller gå ned i fettprosent.

For min del har paleo vært kilden til å på et vis komme hjem i egen kropp. Her om dagen holdt Per Fuggeli et foredrag i Lillehammer om helsehysteriet. Han har et poeng at helse er mer enn trening og kosthold.  Et kosthold basert på naturlig mat er grunnpilar, men om man er stresset over å ha spist sjokolade en dag, eller må trene hele tiden, er man på feil spor. Det håper jeg at jeg formidler gjennom min blogg.

PS: hele historien om hvordan jeg fant paleo og hva det har gjort for kroppen og sjelen min kommer snart!