Flere enn meg som opplever at dagene flyr nå som det straks er jul? Jeg har masse paleorelatert å si men har ikke rukket å skrive et eneste ord de siste dagene. Levering av gaver, julevask av kåk, sette sammen noen nye møbler, trening, leke med mini og pakke og reise til mamma i Tyskland. I skrivende stund drikker jeg litt rødvin. Mini sover. Jeg tror Jon der på bilder av oss på mobilen. (Han leser sikkert noe om trening).

I mange år likte jeg ikke julen i det hele tatt. Skilte foreldre gjør at litt av julegleden forsvinner, blant annet. Nå, derimot. Nå er det julesanger i tide og utide og juletreet kom opp for en uke siden. Minis reaksjon? Eh!, sa hun. Og brydde seg ikke mer.

Julen er til for å kjenne på takknemlighet. Jeg er takknemlig for å ha fått en så fin og morsom datter. Koser meg gløgg og er prototypen på stolt mamma. Så er jeg takknemlig for Jon og hans familie og min familie. Jeg er takknemlig for å ha en bra jobb jeg trives i og en supermeningsfull hobby; nemlig bloggen og fine lesere. Også er jeg takknemlig for tålmodige venner og god helse.

Jon og jeg gir ingen gave til Mini i år. Hun får ting når hun trenger det. Fant liksom ikke ut hva hun har behov for. Men vi gir henne en gave fra UNICEF, en av verdensgavene. I år det varme klær til barn i flyktningeleir i landene rundt Syria som Mini gir/får. Det er vinter nå og teltene gir ikke mye varme. 333kr kan vi lett avse. Dette skal vi gjøre til en tradisjon, slik at Mini lærer at jul ikke bare er å få og at hun er svært heldig. Kanskje du også vil gi en verdensgave til noen? Og hva er du takknemlig over?