I den siste podcasten til Steinaldermann snakker Eyvind med Line, aka Paleoline i sosiale medier. Podcasten anbefales. Line har tidligere skrevet sin suksesshistorier her på bloggen, som jeg gjengir nedenfor. Line var nemlig skikkelig, skikkelig dårlig av fibromyalgi, men trener nå CrossFit (og er sabla sterk!). På podcasten får man virkelig innblikk i hvor dårlig hun var. Hun sier: «Klarte jeg å gå en runde rundt huset, var det en god dag».

Kjæresten oppdaget paleo gjennom CrossFit og de tenkte at jaja, vi tester. Og etter det har Line ikke sett seg tilbake. Hun er et annet menneske, takket være at hun spiser et naturlig, evolusjonsbasert kosthold og ikke det kostholdet for mange av oss har i dag.

Last ned podcasten og les hennes historie her!

—-

Jeg har hatt diagnosen Fibromyalgi siden 05, men har vært syk lenge før det. Mye øre-nese-hals-betennelser fra jeg var bitteliten til nå (5-7 pennecilin- og antibiotikabehandlinger i året), operert både polypper, tonsillene og satt inn dren. Dette gjorde det vanskelig for meg å være aktiv i oppveksten og tenårene, for jeg var alltid småsyk. Jeg spilte både fotball og håndball aktivt i mange år, men det var et slit og til slutt måtte jeg slutte med begge sportene, og «mat» ble en god trøst.

Videregående kom jeg meg gjennom med en fantastisk lærer som så meg og mine behov. Jeg fikk jobbe mye hjemmefra med prosjekter istedetfor å måtte reise 4 mil hver vei for å komme til og fra skole. Med den tilretteleggingen kom jeg meg heldigvis gjennom, og med gode karakterer. Med en utdannelse tenkte jeg at alt skulle bli så mye bedre – for nå måtte det jo ordne seg. Jeg begynte i jobb som teknisk tegner og alt gikk bra, i 3 måneder. Så sa kroppen stopp. De neste 3 årene fulgte av sykmelding på 6 måneder, jobbe i 3 måneder, sykemelding i 6 måneder jobbe i 3 måneder. Til slutt måtte jeg kaste inn håndkleet og innse at dette ikke fungerte. I denne perioden var også mitt sosiale liv helt fraværende, rett og slett fordi det ikke var mer energi igjen. Så ble jeg langtidssykemeldt og da var det som at kroppen ga opp. Jeg var mer eller mindre sengeliggende et år, og om jeg klarte selv å ta på meg sokker på morningen i denne perioden var det en enorm seier den dagen. Det var ikke noe liv. Jeg tror aldri jeg har vært så fortvilet, oppgitt, hatt en så enorm følelse av håpløshet og grått så mye som jeg gjorde det året. Jeg kunne ikke få en trøsteklem av verdens flottest samboer, bestevenn og mann engang, for alt var vondt.

Gjennom alle disse årene ble jo selvfølgelig alle behandlingsmetoder utprøvd, både konvensjonell vestlig medisin, holistisk og alternativ behandling. Medisiner fikk jeg jo kastet etter meg, og dessverre ehar mange av de verre bivirkning enn det opprinnelige symptomet man prøver å behandle. Jeg raste opp i vekt (20kg) og følte meg enda verre.

Så skulle alt bli så mye bedre (igjen!) Jeg begynte på Grete Roede kurs, for det skulle jo hjelpe. Måle, veie, telle. Om man har et ganske greit forhold til mat fra før av så kan jeg love deg at etter det der er ikke det tilfellet lenger. Jeg begynte å hate mat, og alt var et tiltak. Jeg begynte og trene og det var også «jobben min» siden jeg nå hadde gått over fra sykepenger og over på AAP. Det gikk jo, men herreguuud for en grusom opplevelse. Hver treningsøkt var en mental krig mellom hjernen og kroppen min, jeg måtte hvile flere timer både før og etter trening og det var ikke få ganger jeg kom gråtende hjem bare fordi kroppen gjorde så ubeskrivelig vondt. Så var det bare å helle inn på noen B-preparater, dette hadde jeg jo fått av legen så det kunne jo ikke skade, og stålsette seg til neste dag som var akkurat lik. Jeg brukte ett år på å fra av 15kg – med blod, svette og tårer.. Jeg ble tynnere, men jeg ble jo ikke bedre.

Vi flyttet og jeg begynte på smertepol på Ahus og det var da den nedadgående spiralen begynte å flate ut. Jeg fikk smerteblokkader gjevnlig gjennom 2 år og det begynte å virke. Jeg hadde ikke disse enorme nervesmertene lenger og jeg kunne bevege meg, dog minimalt. Trening kom jeg også i gang med igjen, og det var den samme dansen som tidligere. Trene, gråte, smertestillende, sove. Sånn var livet.

Forige sommer var nok den verste sommeren, mentalt sett. Jeg ble alltid bedre om sommeren, når sola titta fram og varmen kom. Vinteren var alltid den verste tiden – til nå. Nå var jo sommeren enda verre enn vinteren. Jeg hadde mer eller mindre begynt å gi opp, for ingenting jeg gjorde så ut til å hjelpe. Hva var egentlig vitsen med å kjempe mer?

Så, i desember ´12 kom samboer hjem og fortalte at han hadde hørt om noe som het Paleo på CrossFit-treningen sin, og lurte på om han skulle begynne med det. Jeg sa at vi kunne prøve (var ikke akkurat overentusiastisk til dette, for hvis dette skulle bidra til å gjøre meg bedre – hvorfor hadde ingen helsepersonell gjennom 10 år nevnt noe om kosthold?) men jeg hang meg på med en avtale om at ble jeg verre så fikk han kjøre sitt eget løp. Vi dro til sydenland rett etter nyttår (det gjør vi hvert år) for at kroppen min skal få litt varme og for å få et avbrekk i en alt for hard hverdag. Før vi dro bestemte vi at når vi kom hjem skulle vi gå all inn på denne paleogreia.

14. januar er en dato jeg aldri kommer til å glemme. Det er datoen da livet mitt endret seg og jeg gikk fra å eksistere til å leve igjen. Jeg merket endring bare etter den første uka, og nå etter snart 6 måneder er det enda bedre enn jeg noen sinne kunne forestilt meg. Jeg har fått energi tilbake, smertene er minimale (til og med noen dager er smertefrie) og kvaliteten på søvnen er ekstremt mye bedre. Istedet for å ha dårlige søvnperioder på 3 uker har jeg det på et par dager og det kan jeg fint leve med. Jeg har mistet 15kg og samtidig bygget muskler, jeg kan bidra i sosiale sammenhenger, og kan være en god datter, søster og kjæreste igjen.

Jeg er tilbake i 50 % jobb og har overskudd til å ha et sosialt liv og en aktiv fritid. Jeg kan nå trene 4-5 ganger i uka (Crossfit-inspirert) og jeg blir bare bedre og bedre. Vi hadde aldri engang kunne drømme om de resultatene jeg nå har oppnådd, men også hvor mye bedre det blir for hver dag, og alt takket være et paleolitisk kosthold/liv. Jeg har gått fra å være på medisindoser på 450mg til nå 25mg, og jeg fungerer bedre nå enn da. Målet er jo såklart å bli helt medisinfri og jeg tenker at jeg er det før jul.

Jeg har også fått matgleden tilbake med paleo. Jeg elsker å stå på kjøkkenet, og samboer elsker å spise maten! (jeg og da) Det er så gøy å lage ordentlig ekte mat med fantastiske råvarer og jeg får virkelig utløp for min kreativitet. Med paleo er det også lett å lage god mat :)

Som dere ser er ikke dette en endring som bare har tatt 6 måneder, men jeg har brukt utallige mange år på å finne «min vei» og jeg er bare uendelig takknemlig for at vi turte å prøve nå, og ikke om 10 år. Jeg har mistet alt for mye tid allerede ved å ikke kunne være den beste versjonen av meg selv.

Det er håp og det starter med mat.

(Bilde: fra intervju med Line i magasinet Stella).