Først: takk for alle bra kommentarene som kom i forrige innlegg! Gøy å høre hva dere vil lese mer om. Det inspirerer videre!

I den nye kåken har vi revet og gitt bort det gamle kjøkkenet og kjøpt nytt kjøkken, som settes opp nå om dagen av velvillige familiemedlemmer. Jon og jeg handlet et par saker på IKEA i dag og på veien hjem snakket vi om Mini, som er en matglad jente på 19 måneder. Jon og jeg er jo intervjuet i denne månedens Helsemagasinet, hvor vi snakker mye om våre tanker bak maten vi gir til Mini og spiser selv. Det kan godt hende at Mini i seg selv er glad i mat. Med det mener jeg at jeg ofte føler jeg har fått utdelt en person med en drøss med egenskaper og en helt egen personlighet, og min oppgave som mamma er å guide den personen best mulig. De blir født med sin egen personlighet – alle babyene i barselgruppen var jo ulike. Men i tillegg til å kanskje være matglad som person drøftet vi i dag hva som også kan være grunnen til at Mini er så glad i mat.

Til lunsjen i dag – jeg har hatt hjemmekontor hos svigers siden vi bor her inntil kåken er litt mer beboelig – spiste hun så konsentrert og virkelig koste seg med mat. Og det pratet vi om at det gjør hun i grunn alltid. Når hun spiser, så spiser hun. Vi slipper å mase, vi slipper å lure i henne mat, vi slipper å lokke, vi slipper å lage den ene retten i hele verden hun liker. Ikke sikkert det blir sånn for alltid, og det er ikke sikkert Lillesøster i magen blir sånn når hun begynner med fast føde, så den listen under blir ikke mer seriøs enn n=1. Likevel, kanskje den kan gi inspirasjon og/eller informasjon.

Våre tanker om hvorfor Mini er så matglad
DSC_0185

Hun har alltid spist selv

Vi har for det meste praktisert babystyrt mattilvenning. Poenget med det er at bebiser selv kan spise fra ganske tidlig alder. Da Mini var liten uten tenner moste hun maten med gommene sine. Vi ga henne ikke kjøttbiter, de tygde vi litt på forhånd. Etter hvert som hun har blitt større har det blitt mindre og mindre søl, og nå spiser hun veldig fint med gaffel eller skje. Finmotorikken er veldig god. Eller med hendene, om hun er skikkelig sulten. Vi har matet henne med litt mat. Suppe har vi hjulpet med, når jeg gir henne kefir med banan og chiafrø gir jeg henne som regel mat med skje selv (om hun tillater det, da), og noen ganger om vi har hatt litt bråttom.

Hun har alltid spist med oss, som en del av familien

I og med Mini for det aller meste har spist det samme som Jon og jeg har laget, har vi dekket på til tre. Vi har sjeldent laget annen mat til henne (grøt til henne, annen mat til oss, feks, dog bortsett fra bananpannekaker – det lager vi mest til henne og ikke til oss), eller at hun får mat foran tv’en og vi spiser etterpå, eller at hun får mat først og vi senere, eller eller. Hun har siden hun var pitteliten vært et like viktig familiemedlem som Jon og jeg, og evt andre gjester. Og hun ser nok at vi hygger oss med mat. Måltider har blitt en veldig hyggelig del av dagen med Mini tilstede!

Hun har fått variasjon (mat, tekstur, farger, krydder)

Vi har vært opptatt av at hun skal spise variert. Og med det mener vi variert innenfor mange området. Det skal være variasjon i grønnsaker (selvom det er bare å innrømme at søtpotet spiser hun ofte): både over og under jorden og i sesong og variasjon i type kjøtt og fisk. Det skal være variasjon i tekstur. Selvom grøt har ulike smaker, er jo teksturen greit lik for hvert måltid. Maten vi gir henne – og som vi voksne spiser – har variasjon i tekstur: brokkoli, løk, fisk, kokt egg, banan, pære – alle har ulik tekstur i munnen. Og søtpotet kan være mos, stekt i ovn, fries eller bare kokt – alle med ulik tekstur. Så er det variasjon i krydder. Vi har ikke vært redd for å bruke krydder til henne. At alt til babyer og barn skal være så mildt og søtt, det er jeg motstander av. Mini stinket hvitløk som liten fordi hun var så himla glad i guacamole. Chocolate chili langer hun nedpå. Selvfølgelig har hun ikke likt alt vi har servert, men vi har aldri tenkt at vi ikke kan pepre eller bruke chili fordi Mini skal spise. Og ikke minst er det variasjon i farge. Gul, grønn, rød paprika. Ulike farger på tallerkenen under et måltid. Man spiser jo med øynene også.

Ikke fått mat som gir vondt i magen

Vi har opplevd under en håndfull ganger at Mini har blitt hard i magen. Da hun var liten kom det av rødbeter, så vi ventet med å gi rødbeter til hun ble litt større. Vi har sluppet å gi henne svisker, eller sviskejus, eller å faktisk måtte ty til sterkere saker grunnet forstoppelse. Å starte med fast føde er ofte forbundet med hard mage, men jeg tror at det ikke trenger å være sånn om man velger mer næringsrik mat enn grøt og kornvarer. Eggeplomme, avokado, banan, smør, lever, kjøtt og slikt som vi ga til Mini i begynnelsen er  ikke så vanskelig for de små magene å fordøye som et kosthold med høyt innhold av fiber. At hun slipper å ha vondt i magen, oppblåst mage eller vanskelig for å bæsje er en fin effekt av et godt kosthol.

Fått velge hvor mye hun vil spise

Hun har aldri måttet, og skal aldri måtte, spise opp alt på tallerkenen. Vi tvinger ikke i Mini mat, og det skal vi heller ikke gjøre når hun blir større. Barn spiser når de er sultne og stopper når de er mette (såfremt de får bra mat, jeg er sikker på at barn også kan forspise seg på smash). I perioder har hun spist mye, i andre perioder spiser hun ikke så mye. Det er helt greit. Jeg husker det fra min egen barndom, at jeg i visse perioder var superdupersulten. Da fikk jeg mer mat om jeg trengte det til middag. I perioder jeg ikke trengte så mye mat var det aldri direksjoner fra mamma eller pappa om at jeg måtte spise opp.

Aldri brukt distraksjoner, men brukt tid på måltidet

Jon og jeg ser svært sjeldent på TV (men jeg er jo på pcen sabla mye), så Mini vet foreløpig ikke hva barnetv er eller serier for barn. Hun har vel sett tilsammen 30 min av Drømmehagen og lekt et gårdsspill på min ipad mini. Vi har foreløpig ikke introdusert henne for den verden, den kommer vel tidsnok tenker jeg. Ergo har vi aldri brukt tv som en mulighet for å mate henne, eller gjort andre krumspring for at hun skal spise. Det henger nok sammen med at hun er matglad, men mest at hun spiser med oss og at vi da har prioritert å spise med henne. For noen ganger tar det tid før hun setter i gang med spisingen. Da går det til gjengjeld ofte unna.

Som sagt er n=1, så vi får se med Lillesøster om disse triksene funker med neste familiemedlem.