En setning som går igjen blant oss kvinner som er gravide eller nylig har født, og også på blogger til kvinner som er gravide eller nylig har født, er: «jeg gleder meg til å få tilbake kroppen min».

Jeg tenker sånn selv også.

Men her om dagen var jeg innom to blogger skrevet av treningsjenter som nå er blitt mammaer. Etterfødselmager ble vist frem og omtrent nevnte setning ble skrevet. Og da slo det meg: hva betyr det egentlig å få kroppen sin tilbake?

Kroppen min nå, fem uker etter at Lillesøster kom til verden, er like mye min som før jeg ble gravid. Jeg tenker at «å få tilbake kroppen min» på et vis betyr at man ikke anerkjenner kroppen som den naturlig ser ut etter en graviditet og fødsel. Den kroppen skal vekk og mitt egentlige utseendet skal frem. Som om etterfødselkroppen ikke er så mye verdt, er så fin, er så ekte. Som om man skal gå til et sted for å finne kroppen sin og flytte inn i den og skrote ettergravidkroppen.

Min femukeretterfødselkropp er mykere og svakere enn kroppen min før jeg ble gravid. Men den er like mye min kropp. Kroppen min nå gir mat til Lillesøster, slik at hun vokser seg større hver dag. Kroppen min har mykere mage siden magemusklene ikke helt har kommet sammen enda og fordi den nylig huset en bebi på fire kilo og for to år siden huset storesøster. Kroppen min har en høyere fettprosent enn vanlig fordi jeg har nylig vært gravid og fordi det er ammelagre i tilfelle tøffe tider. Med Mini fikk jeg strek på magen fra navelen og ned, med Lillesøster strek fra navel og opp. Det synes at jeg har vært gjennom to graviditeter, at jeg har født to barn.

Synes jeg at jeg er finere når jeg er hakket mer veltrent enn nå? Ja. Synes jeg hverdagen er lettere når jeg i god form enn sånn passe form som jeg er nå? Javisst. Og jeg må ta meg selv i nakkeskinnet ganske så ofte over å ikke ergre meg over at jeg er svak eller at magen er myk. Det er bare å være ærlig på. Men jeg er like glad i kroppen min, like stolt av den, den er like mye min. For hvorfor er det egentlig et kompliment å få høre at «det ser ikke ut som du har født barn», eller hvorfor skal vi etterstrebe å se ut som vi ikke har vært gravide, blitt mammaer? Vi burde være stolte av det snarere enn å etterstrebe å se ut som struttende syttenåringer.

Det er positivt å gå turer og å trene for å komme i bedre form igjen etter en fødsel. For meg er det er alenetid når bebisen sover eller har barnevakt, det gir energi, det er digg å kjenne at man blir sterkere og det er godt for psyken. Å spise sunt og næringsrikt gavner både mor og bebi. Det er hovedgrunnene mine til at jeg har begynt å trene igjen og har et godt hovedkosthold (dog med innhold av sjokkis). Ikke for å «få tilbake kroppen». For hvordan jeg ser ut nå, og hvordan kroppen min er nå, er like mye min som da jeg veide noen kilo mindre enn nå og tok 17 armhevinger uten problemer.

(Og noen magebilder vil du forøvrig ikke se her på bloggen der hvor det ikke er naturlig å vise frem (dvs bikini på stranden = naturlig setting, dra opp tskjorten foran speilet = unaturlig setting, om du skjønner). For hvordan magen min ser ut er virkelig ikke interessant, ei heller sier den så mye om hvordan ståa er med kroppen og helsen min.)