I dag i D2 er det en veldig viktig sak om foreldrenes spiseforstyrrelser og barn og mat. Kokk Lise Finchenhagen er intervjuet og forteller om at hun mistet pappan sin fordi han nærmest sultet seg til døde. Jeg har noen regler rundt mat og kropp som jeg synes er viktige å rette meg etter så godt som mulig.

Min familie har et noe annet kosthold enn det som er vanlig i Norge. Noen mener at jeg har barna mine på diett, siden de ikke får korn og sukker og kun noen typer melkeprodukter. Dem om det. Jeg gir min familie mat med best mulig byggesteiner i, og kneippbrød og nugatti utgår da, sånn er det. Jeg har to døtre, har hatt spiseproblem som ung, og vi lever i et samfunn hvor utseendet ser ut til å spille en stor rolle (jeg er glad facebook snapchat instagram ikke fantes da jeg var tenåring foråsiresånn). Og mange av oss kvinner er opptatt av å se bra ut gjennom å spise sunt og holde seg i form. Derfor har jeg visse retningslinjer som jeg mener er veldig viktig å holde meg innenfor.

Dette er mine regler rundt mat:

Vi spiser maten sammen med barna
Forskning viser at i alle fall ett felles måltid i familien daglig er viktig for skoleprestasjoner. Jeg synes felles måltider er superkoselig. Om vi ikke spiser når Mini spiser, setter en av oss ned sammen med henne.

Vi spiser ikke mat foran ipad eller tv
Vi har ikke koblet opp tvn og er restriktiv med ipad-bruk, men åkke som skal ikke mat fortæres mens hjernen er opptatt med noe annet. (Dette gjelder ikke for meg når jeg er alene, jeg leser avis feks, men jeg prøver å spise og kun spise, dvs ikke skrolle gjennom facebookfeeden feks).

Vi snakker aldri negativt om mat
Sukker er ikke gift. Ikke-økologisk mat er ikke gift. Jeg blir provosert langt inn i sjelen hver gang noen klassifiserer mat som gift, særlig foran barn.

Jeg kommenterer aldri andres kosthold
… I alle fall ikke foran Mini. Hva slags kosthold andre velger har jeg ingenting med. Det bringer meg over i neste punkt

Jeg prakker ikke mitt kosthold på andre
(Og jeg håper mine venner er enig i det utsagnet!) Jeg blir også provosert av folk som skal presse sitt kosthold eller syn på kosthold på andre. Igjen; særlig hvis barn er involvert.

Jeg veier meg aldri foran Mini
Nå kan ikke jeg huske sist jeg veide meg, men uansett. Mine døtre skal ikke vokse opp med en mor som er opptatt av vekten sin.

Jeg gransker meg ikke foran speilet
…. i alle fall ikke når de kan se det. Samme grunn som over.

Jeg snakker ikke negativt om kroppen min slik at de kan høre det
Samme grunn som over

Vi prøver at kos er forbundet med mye forskjellig, ikke bare noe med sukker i
God mat er kos. Henge sammen er kos. Synge sanger er kos. Danse foran radioen er kos. Slike ting. Lørdagsgodt, feks, eller trøst eller når man er syk. Jeg vil ikke at hjernen deres skal koble kos = sukker, eller belønne seg selv med mat. (Nå har jeg trent en halvtime ekstra da kan jeg spise sjokolade/nå har jeg jobbet så bra i det siste så jeg kan spise den kaken/jeg er så sliten så jeg spiser den isen/etc).

Vi lager ikke noe styr ut av det om vi spiser noe som ikke er paleo
For det skjer. Og det vil skje. Derfor lager vi ikke noe fuzz når Mini spiser mørk sjokolade på en tirsdag, eller hjelper meg med å lage brownie og spiser opp like mye deig som hun tar i formen, eller i julen da hun gumlet på en smultring osv.

Vi tvinger aldri til å spise, eller spise opp
Aldri en skje for far en for mor, eller ta en bit til. Vil hun ikke spise, så vil hun ikke spise. Nå skal det sies at Mini har vært matglad hele tiden, så vi har ikke hatt problem med matnekting eller krangling ved bordet. Leste en artikkel om dagen om en dame som hadde hatt problemer med sønnen sin og måltider og da hun i stedet for tvang begynte å si «You don’t have to eat it» ble måltidene endret fra å være katastrofeområde til hyggelige stunder. Noen ganger spiste han, andre ganger ikke, noen ganger spiste han litt av hva som ble servert, andre ganger alt. En nyttig ting fra den artikkelen var neste punkt:

Vi foreldre bestemmer hva som skal spises og når…
… Barna bestemmer hva de vil spise av det som blir servert og hvor mye. Og så får de seff velge yndlingsretter innimellom, akkurat som vi gjør.

Jeg skeier aldri ut
Jeg skeier ikke ut og jeg har ikke cheat days, jeg synder ikke. Jeg spiser bare en sjokoladebit.

Det er mulig jeg er litt ekstra opptatt av det her i forhold til andre, men jeg tror at felles måltider og å ikke snakke negativt om mat og kropp er superviktig foran barn og tenåringer. Og jeg som i tillegg blogger og skriver bøker om dette har et ekstra ansvar. Og andre bloggere, spør du meg, men en hver må bestemme selv. Tross alt er mat viktig ikke både for fysisk og psykisk helse, men for relasjoner, kultur, dagsrytme og for å feire høytider, for å nevne noe. Mine jenter vokser opp i en familie som spiser noe annerledes enn familien Nordmann, men jeg håper de ikke kommer til å oppleve at visse typer mat er farlig eller at kropp er noe som burde se sånn og sånn ut.