Har det gått fra å være «jeg tenker altså er jeg» til «jeg er busy altså er jeg»? Dette innlegget er skrevet til meg selv for å minne meg på å ikke sjekke mobilen når jeg venter på bussen.

Jeg følger Dallas Hartwig på instagram. Litt fordi han er en kjekk og veltrent mann, men mest fordi hans instagramposter får meg til å tenke, hver gang. Dallas og Melissa Hartwig lagde whole30-programmet sammen som sikkert mange av dere har hørt om, og kanskje gjennomført også. Nå har de to gått hvert til sitt både privat og profesjonelt. Det kan synes som om Dallas fokuserer mer på livet generelt mens Melissa fokuserer på mat spesielt.

Her om dagen hadde han en post om busyness, hvor han skriver «Stop glorifying busyness», og forklarer:

That means not praising people for their «hustle». That means not admiring the ones who «do it all» – especially if they are always talking about how busy they are. Admiring and praising their «productivity» or their «hustle» only exacerbates the situation by rewarding damaging behaviour. (Yes, that’s why they talk about it – because people tell them they’re so awesome.) Stop encouraging the self-harm and social pressure to be sobusyandimportantallthetime.

Likewise, don’t encourage your training partner to go for a run even though they have patellar tendonitis. Stop telling your underweight friend that she looks great after losing more weight. Don’t bring your exhausted friend coffee at 7 pm so you can go out for drinks even though they’re exhausted. That’s not love – that’s sabotage.

Don’t encourage damaging behaviours in others, and especially don’t glamourise and promote those people that publicly proclaim about their (harmful) choices. Instead, simply lead by quiet example.

Da jeg var yngre elsket jeg å reise med tog. Jeg tok opp dagboken min og discmannen min og tittet ut av vinduet og tenkte. Nå scroller vi på telefonen.

Å ikke gjøre noe

Noe av det jeg synes er vanskeligst de dagene jeg har begge jentene hjemme fra barnehagen er at jeg ikke gjør noe. Jeg henger jo bare med jentene. Visst lager jeg mat, leker, mekler, tar de med ut i skogen eller på lekeplass, dytter sykler, pusler, leser, vasker, trøster, ler, blir forbanna, sutrer litt av mammakjærlighet og tar bilder. For å nevne noe. Men for meg som har mye av min identitet bygget opp rundt om å utrette noe, skape resultater og produsere kan jeg føle meg stresset av at jeg ikke får gjort noe disse dagene.

Jeg tror mange av oss er mer busy enn vi ønsker å være. Å være busy er litt status: jeg har mye å gjøre, jeg er populær, jeg er viktig. Jeg elsker å være busy selv, jeg, så det her er ingen kritikk mot å ha mange baller i luften. Men om det er sånn at man hele tiden henger etter, eller om man er busy med å gjøre ting som ikke er de tingene man egentlig vil fylle tiden sin med, da er det kanskje på tide å revurdere hvordan man bruker tiden sin.

En nettside jeg titter innom med jevne mellomrom er Hanne Hvattum sin. Hanne er norsk fotograf/skribent/kunstner som bor i København. Arbeidet hennes rører alltid noe i meg. Hør bare:

When I pay attention, I notice that each day seems to have a certain message, a theme that is woven into its fabric and becomes visible to me when I look for it. When I keep my eyes open, I notice the signs offered to me by my surroundings. There are clues hidden everywhere. And when I remember to listen, each day seems to have something to tell me.

Er det ikke fint? Jeg er redd for at vår busyness, det at vi sjekker mobilen visstnok over 200 ganger i døgnet, at vi ikke bare står og venter på bussen eller sitter på toget og ser ut av vinduet, men alltid scroller, scroller, scroller – det gjør at vi går glipp disse små beskjedene. De tingene som barn ser. Katten som går over veien, en stor jente på en grønn sykkel, en maur som drar et blad, hvilke skyer som er på himmelen i dag, lukten av vår og lyden av flyet over oss. Eller bare merke sin egen pust. Puster jeg i brystet eller i magen? Puster jeg i det hele tatt?

DSCF0880

Det var ikke den veien vi skulle! Sukk.

Begge jentene er nå i barnehage. Det har frigjort tid på dagen for meg til å jobbe med podcasten min, blogg og andre prosjekter jeg har i ermet. Jeg leverer rundt ni og henter mellom to og tre og har de hjemme minst en gang i uken. Barnehagen ligger omtrent en kilometer unna og vi bruker lang tid til og fra. Elly sykler og Fie veksler mellom å gå, bli båret eller sitte i vogn. På hjemveien raster vi ofte. Hver dag går jeg litt på veggen over hvor lang tid en ettåring og en treåring kan bruke på å gå ti meter. Eller en meter, for den saks skyld. Jeg maser og lokker og maser og henter Fie som prøver å stikke av eller gå en annen vei og passer på at Elly sykler inn til kanten om det kommer en bil. Armen min svir av å bære Fie, eller å dytte Fie i vogna med den ene hånden og bære sykkelen til Elly i den andre hånden opp en lang bakke. Jeg tenker hvor digg det hadde vært å bare kunne sitte på tyvebussen med en podcast på øret.

Men den kilometeren vi bruker tretti til seksti minutter på, den gir meg noe hver dag. Utsikten over Oslofjorden. Den gamle mannen som jobber i hagen som i løpet av en uke har blitt helt annerledes. Hvor mange biler vi faktisk møter og må passe oss for, hvor glad Fie blir hver gang hun spotter en hund, katt eller en fugl, at vi hver dag møter den samme mammaen som jeg nå er på hils med fordi vi møtes hver dag.

Jeg ville ikke vært den tiden foruten, for jeg opplever verden så mye mer enn når jeg går tur med podcast på øret, eller stresser avgårde fra A til B.

DSCF0936

Å være i stedet for gjøre

I dag da jeg ventet på bussen tittet jeg innom Facebook på mobilen da det slo meg at våren er i ferd med å virkelig etablere seg med grønne blader, hvite blomster og humler. Men det neglisjerte jeg! I stedet sjekket jeg den samme feeden som for fem minutter tilbake. Det hadde ikke skjedd noe nytt. Da kom jeg på togreisene før i tiden. Jeg tror det faktum at jeg sjekker mobil så ofte og har mulighet til alltid å være på forstyrrer den lange roen, de lange pausene, fantasien, tankene som får plass når de får lov til å være tilstede mer enn ett minutt før det plinger på mobilen igjen. Det er jo ikke slik at man må være hjemmeværende for å roe ned tempoet. Kanskje holder det med å legge bort mobilen enda mer enn vi gjør i dag. Poenget mitt er at om du føler du er for busy til å fylle livet ditt med det du helst vil fylle livet ditt med, må du selv ta ansvar for å roe ned. Du har selv ansvar for å ta tak og endre til det positive. For spør du meg er det ikke kult å være så busy at du føler deg høy på adrenalin, eller alltid føle at du er på etterskudd, eller at du savner å være sammen med de du er mest glad i. Tross alt er det jo slik at gode relasjoner er noe av det viktigste i livet vårt – og også for helsen vår. Og om man er oppmerksom kan man legge merke til de små signalene som hver dag gir oss, som kanskje kan gi litt ekstra hverdagslykke.

DSCF0802