For å være helt ærlig: når det kommer til mat synes jeg jentene mine er skikkelig heldige med mamman og pappan sin.

I Ingefær episode 25 hvor jeg snakker av forfatter av Den lille barnematbibelen Malin Bruset siterer jeg hva hennes medforfatter har skrevet, svigerfar og lege Stig Bruset:

Vår oppgave som foreldre er at barna skal få et miljø som gjør at de får det optimale ut av genene sine. Husk at vi mennesker har levd som jegere og sankere i 100 000 generasjoner, jordbrukere i 500 generasjoner, i en idustrialsiert verden i ti generasjoner og i to generasjoner har vi levd i et miljø som er eksponert for over en million ulike kjemikalier.

Hva mener lege Stig Bruset med det? Slik jeg tolker ham gjelder det å gi barna sine renest mulig mat, men også å passe på overdreven bruk av kjemikalier, for eksempel. Jeg er ganske nøye på kjemikalier i huset, og det kan du høre mer om i Ingefær-episoden med Birgitte Magnussen samt lese mer om på Birgittes blogg, og jeg er veldig nøye på maten jeg gir mine to små. Det er masse mat som merkes som barnemat eller som er vanlig å gi til barn som jeg ikke gir. Og jeg velger dette av kjærlighet.

Barn er små mennesker som trenger nesten like mange næringsstoffer som et voksent menneske, men med en mye mindre magesekk. Fylles magen opp med næringsfattig mat blir det mindre plass til den viktige næringsrike maten. Det blir folk av oss alle – tross alt er vi mennesker utrolig hardføre, og takk og pris for det. Slik jeg tenker skal de små magesekkene til mine jenter hovedsaklig bli fyllt opp av mat som gir dem god energi og mange gode byggeklosser slik at de får en god start på livet.

Men det er en stor dose egoisme i det her også. Jeg liker å gjøre det enkelt for meg selv. Med begge jentene har jeg servert det vi selv spiser fra de begynte med mat. Det vil si at de har fått lik mat som jeg har hatt til ulike måltider. Dermed har jeg sluppet å lage grøt eller en egen middag til jentene. En annen fordel med det er at de har blitt utsatt for en mengde smaker og teksturer på mat de første leveårene. Hittil ser den strategien ut til å fungere, de spiser det aller aller meste av det som blir servert og er ikke kresne på smaker eller tekstur. Det gjør både min hverdag enkel og og det å dra på besøk enkelt. Sist men ikke minst ønsker jeg rolige barn. Med det mener jeg ikke passive barn, for de er aktive små frøkner (og særlig nå som vi har fått klatrestativ i stuen – det skal jeg skrive om snart!), men de er ikke hypre og de klarer å holde konsentrasjon over lengre tid. Om det er mat eller personlighet vet ikke jeg, men jeg velger å tro at å holde blodsukkeret til de små sånn noenlunde stabilt i alle fall ikke er negativt.

Hva jeg gir dem av mat

Fie er 15 måneder og Elly er tre år. Elly har hele tiden spist veldig bra og likt alt. Det har vært en fryd å introdusere henne for mye smaker og matvarer. Da hun var baby gaflet hun i seg blåbær og kunne spise like mye til middag som en voksen person. Hun har virkelig elsket mat, og det gjør hun fremdeles. Fie har vært av et litt annet kaliber. Hun har så og si blitt fullammet til hun var ett år. Hun ble tidlig interessert i mat, men kastet mesteparten på gulvet eller ville ha en-to biter før hun var ferdig. Jeg har ikke mast eller presset i henne mat, eller distrahert henne med ipad eller liknende siden jeg har hatt nok melk og Fie dessuten har vært ved godt hold. Det er først de siste månedene hun har spist mat slik at det har utgjort en betydelig andel av kaloriene hun får i seg i løpet av en dag. Men om hun kan velge er pupp fremdeles best. Fie har vært mer kresen enn det Elly har vært frem til nå. Nå spiser hun alt – bortsett fra melkeprodukter. Hun vil kun ha hvit geitost. Ikke yoghurt naturell, og drikker kun hjemmelaget kefir når det er mikset med frosne bringebær. Selv tålte jeg melk dårlig som liten så jeg tenker at hun kanskje ikke tåler det så bra? I barnehagen får hun varmmat som har litt melkeprodukter i og selvom jeg ikke synes det er optimalt er det innafor. Både Fie og Elly spiser akkurat det samme som Jon og meg med følgende unntak:

Hva Fie og Elly ikke får

Fie får ikke surdeigsbrød enda. Vi skal vente med å gi henne det til toårsalderen, tenker vi. Elly spiser surdeigsbrød. Ingen av jentene får sukker. Unntak har vært i konfirmasjon nylig, da spiste Elly dessertene som ikke hadde gluten i seg, så som karamellpudding. Det får ikke Fie enda. (Jeg ser ingen grunn til å gi en ettåring sukker når vi vet hvor mange som ikke klarer å kutte sukker fra kosten sin…). De får ikke lettprodukter, så som lettmelk, margarin, slike ting. De får ikke bakervarer på kafe. De får ikke godis, kjeks eller is (bortsett fra min hjemmelagde). De får ikke kjøpesaft, men Elly får saften jeg selv lager. De får ikke ferdigmat, billige pølser, sånne ting. De får ikke mat på glass, smoothier fra tube eller grøt og de får så lite gluten som mulig (Fie har vel ikke fått noe med gluten, tror jeg).

Annerledesheten

Mange mener nok at jeg er streng og kjip og hysterisk og dust. Jeg mener at jeg er fornuftig. Jeg står sabla trygt i valget mitt – valget vårt, for Jon er jo like deltakende som meg – om kostholdet til mine jenter.

Men det betyr ikke at jeg ikke føler på annerledesheten. For det gjør jeg. For det kan gjøre vondt å stille spørsmål som: hvem kan vi reise på ferie med? Kan vi reise på ferie med noen som synes det er ok å gi barnet sitt is hver dag på ferie? Det er jo tross alt de fleste av oss og de fleste av våre venner som jeg er glad i og liker å henge med. Jeg kan føle på annerledesheten når jeg sier til Elly at hun ikke får is når hun ser barna rundt seg spise is. Nei, sier jeg da, vi har is hjemme, den kan du få. Jeg kan føle på det når jeg nekter barna mine mat for eksempel hos svigers, når Elly vil ha farmorknekkebrød eller farmorbrød og jeg sier nei, vi har med selv. (Det skjer at vi sier ja, forøvrig, men det er ikke normen). Og noen ganger blir både Jon og jeg leie av å lage mat fra bunn og ha med mat når vi er ute siden vi ikke bare slenger innom et sted for bolle, brus og vaffler.

Likevel synes jeg mest av alt at de (og vi) er heldige. Hver dag spiser de seg mette på næringsrik mat proppfull av god smak, vitaminer og mineraler, sunne fettsyrer og gode animalske proteiner. Vi deler de aller fleste måltidene sammen, utenom barnehagens måltider selvsagt. Elly liker å sitte på kjøkkenbenken og «hjelpe til» eller bare se på. De koser seg med maten. Vi har lite mas om visse matvarer, det er ikke pes å ha de med i butikken og det er lite klaging over hva som blir servert. Jeg håper det fortsetter sånn!

Vi har ingen garanti om fremtiden, men jeg håper at maten de to heldige små får i starten av livet deres støtter oppom helsen i stedet for å bygge den ned.