Jentene mine er egne individer. Derfor viser jeg dem ikke frem på sosiale medier.

Egentlig kunne teksten sluttet der, men jeg kan utdype litt.

Jeg eier ikke jentene mine. De er selvstendige individer, små personer i barneformat, som en dag skal flytte ut av redet og leve selvstendige liv, akkurat slik jeg bodde med mamma og pappa til jeg flyttet ut.

Fie og Elly er to ulike personer, akkurat som du og jeg er ulike personer. De var ulike i magen min, de oppførte seg ulikt med en gang etter fødsel, og de har ulike personlige egenskaper og utseende. Selv om de er barn er de individer.

Jeg har valgt å ha en offentlig stemme, gjennom blogg og Ingefær podcast. Jevnlig ser jeg at folk kjenner meg igjen. Noen ganger sier folk hei, noen ganger sier de noen hyggelige ord om blogg eller Ingefær. Jeg synes det er veldig hyggelig, men jeg synes også det er litt rart å bli kjent igjen. Men jeg har valgt det selv.

Mine jenter derimot, hadde ikke valgt det selv om de ble kjent igjen på gaten. Jeg hadde valgt vekk anonymiteten fra dem, valgt vekk det frie spillerom jeg synes barn behøver for å utvikle seg. Hadde jeg valgt vekk anonymiteten tenker jeg spørsmål som: Hva gjør det med forventningspress fra andre, for eksempel når en toåring furter eller en fireåring blir supersint – som mine barn gjør, slik alle barn gjør? Hva når andre barn eller voksne hilser på og kjenner igjen, og barnet bare vil leie mamma eller drive med sitt? Jeg vil ikke ha ytre blikk på mine døtre.

Mange synes sikkert uansett at jeg er sær og streng som ikke gir dem kjøpe-is, ikke gir dem lørdagsgodt, ikke gir bolle på kafe, sender med knekkebrød i barnehagen, at vi ikke har tv hjemme og sjeldent bruker ipad etc. De kjenner nok på annerledesheten der (og jeg tenker det ikke er galt å være annerledes, for alle er vi annerledes fra andre), men slik jeg ser det er ikke en belastning slik det kan være en belastning å bli kjent igjen, ha indirekte forventninger fra andre om oppførsel.

Nylig var det debatt i Sverige, fordi en politiker delte et furtebilde av sin toåring på Instagram. Toåringen ligger på asfalten på parkeringsplassen og er tydelig lite keen på å være med mammaen sin. Jeg kjenner meg igjen. Hvem foreldre gjør ikke det? Men gjør det at det er ok å dele bildet? Jeg mener nei. For ville man delt det bildet av en voksen? Noen ganger tenker jeg at man glemmer at barn er personer.

Et annet eksempel: På sykehuset da Elly skulle fjerne gipsen sa hun ikke et ord til flere av sykepleierne. Jeg spurte om hun ville svare, hun ristet på hodet og pekte på meg, og da svarte jeg for henne. To av sykepleierne sa: du er sånn sjenert jente du, ja. Og inni meg klikket det, for ville man sagt det til en voksen? Du er sånn sjenert voksen, du. Jeg mener nei. Og Elly er ikke sjenert, hun ser an, hun observerer. Vi voksne setter i bås, og barna blir etter hvert vant til å settes i bås. Han er rampete, hun prater så mye, hun er sjenert, han er ukonsentrert. Ofte sier vi det også om barna mens barna hører, noe vi aldri ville gjort om personen var voksen og ikke et barn.

For jeg er enig med FNs barnekonvensjon artikkel 16: Alle barn har rett til privatliv.

Når vi foreldre legger ut bilder av barna våre tenker jeg at vi kanskje overkjører den grensen.

Når de blir eldre får de velge selv, men inntil det bestemmer jeg, og jeg bestemmer at de skal få lov til å leve barndommen sin uten ansiktet sitt og personligheten sin delt på sosiale medier.