Mine jenter har rett til privatliv

Mine jenter har rett til privatliv

Jentene mine er egne individer. Derfor viser jeg dem ikke frem på sosiale medier.

Egentlig kunne teksten sluttet der, men jeg kan utdype litt.

Jeg eier ikke jentene mine. De er selvstendige individer, små personer i barneformat, som en dag skal flytte ut av redet og leve selvstendige liv, akkurat slik jeg bodde med mamma og pappa til jeg flyttet ut.

Fie og Elly er to ulike personer, akkurat som du og jeg er ulike personer. De var ulike i magen min, de oppførte seg ulikt med en gang etter fødsel, og de har ulike personlige egenskaper og utseende. Selv om de er barn er de individer.

Jeg har valgt å ha en offentlig stemme, gjennom blogg og Ingefær podcast. Jevnlig ser jeg at folk kjenner meg igjen. Noen ganger sier folk hei, noen ganger sier de noen hyggelige ord om blogg eller Ingefær. Jeg synes det er veldig hyggelig, men jeg synes også det er litt rart å bli kjent igjen. Men jeg har valgt det selv.

Mine jenter derimot, hadde ikke valgt det selv om de ble kjent igjen på gaten. Jeg hadde valgt vekk anonymiteten fra dem, valgt vekk det frie spillerom jeg synes barn behøver for å utvikle seg. Hadde jeg valgt vekk anonymiteten tenker jeg spørsmål som: Hva gjør det med forventningspress fra andre, for eksempel når en toåring furter eller en fireåring blir supersint – som mine barn gjør, slik alle barn gjør? Hva når andre barn eller voksne hilser på og kjenner igjen, og barnet bare vil leie mamma eller drive med sitt? Jeg vil ikke ha ytre blikk på mine døtre.

Mange synes sikkert uansett at jeg er sær og streng som ikke gir dem kjøpe-is, ikke gir dem lørdagsgodt, ikke gir bolle på kafe, sender med knekkebrød i barnehagen, at vi ikke har tv hjemme og sjeldent bruker ipad etc. De kjenner nok på annerledesheten der (og jeg tenker det ikke er galt å være annerledes, for alle er vi annerledes fra andre), men slik jeg ser det er ikke en belastning slik det kan være en belastning å bli kjent igjen, ha indirekte forventninger fra andre om oppførsel.

Nylig var det debatt i Sverige, fordi en politiker delte et furtebilde av sin toåring på Instagram. Toåringen ligger på asfalten på parkeringsplassen og er tydelig lite keen på å være med mammaen sin. Jeg kjenner meg igjen. Hvem foreldre gjør ikke det? Men gjør det at det er ok å dele bildet? Jeg mener nei. For ville man delt det bildet av en voksen? Noen ganger tenker jeg at man glemmer at barn er personer.

Et annet eksempel: På sykehuset da Elly skulle fjerne gipsen sa hun ikke et ord til flere av sykepleierne. Jeg spurte om hun ville svare, hun ristet på hodet og pekte på meg, og da svarte jeg for henne. To av sykepleierne sa: du er sånn sjenert jente du, ja. Og inni meg klikket det, for ville man sagt det til en voksen? Du er sånn sjenert voksen, du. Jeg mener nei. Og Elly er ikke sjenert, hun ser an, hun observerer. Vi voksne setter i bås, og barna blir etter hvert vant til å settes i bås. Han er rampete, hun prater så mye, hun er sjenert, han er ukonsentrert. Ofte sier vi det også om barna mens barna hører, noe vi aldri ville gjort om personen var voksen og ikke et barn.

For jeg er enig med FNs barnekonvensjon artikkel 16: Alle barn har rett til privatliv.

Når vi foreldre legger ut bilder av barna våre tenker jeg at vi kanskje overkjører den grensen.

Når de blir eldre får de velge selv, men inntil det bestemmer jeg, og jeg bestemmer at de skal få lov til å leve barndommen sin uten ansiktet sitt og personligheten sin delt på sosiale medier.

13 kommentarer

  1. Så bra skrevet og jeg er helt enig,viktig tema 😊 Ut fra sosiale medier å bedømme virker det som mange glemmer at barn har rett til privatliv. Noen ganger kan det virke som at hele oppveksten til et barn ligger på Facebook.

    På Facebook har vi en lukket gruppe hvor vi deler bilder og videoer med nærmeste familie.
    Det er helt i orden å være annerledes dessuten tenker jeg det kan være en styrke å lære seg å være annerledes, ikke minst at barn bør lære at ingen er like og respektere at man er ulike.

  2. Håller helt med! Jag har också blogg etc, och lägger aldrig ut bilder på barnen där, av samma orsak. Förutom en gång då jag hade med en bild av stortjejen bakifrån, i ett inlägg om hur hon inspirerar mig. Jag skriver om dem ibland i bemärkelsen hur de påverkar det jag skriver om. T ex skrev jag att cyklisten i mig blir glad när lilltjejens första ord var cykla! Men skulle aldrig dela privata saker, just för att de har rätt till att ha dem privata.

    • Takk for kommentar :) Tenker vi alle bare må kjenne hvor egne grenser går, og at det er greit å tenke på hvem vi poster bilder av barna våre for, sånn egentlig.

  3. Helt enig mye av det du skriver om deling av informasjon hva gjelder barn. Men det blir jo litt hva man er vant med er greit å dele å. Husker du delte i en podcast at et av barna dine hadde hard mage, det tenkte jeg var for privat og kanskje til og med mer privat enn å dele et bilde av et barn?? Alle er vi forskjellige og har ulike grenser og det er bra😊 Mulig jeg er prippen på hva jeg mener er privat, men det er sånn jeg hadde det da jeg var liten. Mener ikke å kritisere for jeg digger det du gjør og (mye) av det du står for😊

    • Hei!
      Ja, jeg er enig at det spørs hva man er vant til å dele. Jeg synes ikke foreldre som deler bilder av barna sine gjør noe galt, håper det kom frem i teksten. Det er nok mulig at jeg ikke er veldig konf med selfier etc selv (selvom det kanskje kan se sånn ut på insta?), jeg kunne godt greid meg med et helt anonymt liv – har aldri ønsket å være kjent for å være kjent, om du skjønner, at det gjør at jeg er ekstra restriktiv med bildebruk av jentene (puh, lang setning). Det er også fordi jeg tenker de er «annerledes nok» også.
      Og godt du kom med et eksempel fra Ingefær! Jeg snakker vel tidvis om jentene mine, og kan hende jeg krysser noen grenser der, det skal jeg være nøye med videre.

  4. Du er fantastisk som svarer så bra og skjønte at det siste jeg vil er å kritisere!!! Takk for det😘😘 jeg har ikke barn enda (før november😊) så vanskelig å sette seg inn i hvordan man tenker rundt det. Vet at jeg ikke vil dele bilder. Ellers har jeg ikke tenkt så mye over det. Helt enig eksemplet ditt fra sykehuset, er jo uansett barn eller voksen rart av helsepersonell å tro man kan si noe om noens personlighet etter et kort møte. Det er som når voksene «tvangskoser» barn, hadde man aldri gjort med en voksen.

    • Hei, ja jeg tok det ikke som kritikk men konstruktiv tilbakemelding. Og det gjør jo at jeg blir bedre, så takk for det :)
      Og tvangskosing, det er jeg i mot. Barn har grenser, og det må vi voksne respektere. Synes jeg da.

  5. Du inspirerer!

  6. Jeg kommenterer «aldri» på bloggposter, men her må jeg bare ut og gi tommel opp. Det finnes ikke noe mer skremmende enn de som kringkaster barna sine på sosiale medier, i blogger og via andre internettkanaler fra de er nyfødte. Tenk deg selv: hadde du egentlig likt å fylle 18 år og vite at hvert eneste «stort» øyeblikk i livet ditt har blitt delt med (potensielt) titusenvis av andre mennesker på nett?

    Eller kan det være en god idé å skjerme barna sine litt?

    Igjen: du har helt riktig holdning. Fortsett sånn.

  7. Pingback: Brudebuketten – Sara Lossius

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*