Det beste jeg visste da jeg var mindre, var å ta toget. Eller sitte på do.

Jeg kunne sitte på do i timevis. Etter hvert flyttet jeg meg fra selve doen og satt på det varme badegulvet i stedet. Og leste. Og leste. Toget likeså. Jeg var kanskje 10 år da jeg begynte å ta toget til besteforeldrene mine i Oslo. I begynnelsen var jeg nervøs for å gå av på feil stasjon, etter hvert visste jeg hvilken stasjon som kom før Oslo sentralstasjon, hvor jeg gikk av toget og møtte farmor og farfar, som jeg tok blåtrikken til Østerås med. På toget tok jeg frem en bok eller en dagbok, eller helst begge deler, men endte opp med å titte ut av vinduet og tenke. Tenke på masse, tenke på ingenting.

Sist jeg tok toget stirret alle, inkludert meg selv, på en mobilskjerm.

Som du skjønner, er jeg ikke udelt positiv til mobilens inntog for hjernens fritid. Vi tror vi slapper av når vi scroller på Instagram, men vi forer hjernen med inntrykk. Den får ikke tid til å bare drive med sitt, vi får ikke tid til å tenke lange tanker, minnes, gledes, føle – som kan ta litt tid å komme i gang med, men som vi ikke rekker siden hjernen er vant til rask stimuli og ber oss sjekke Instagram en gang i til i tilfelle.

Jeg hadde mobilen på flymodus i påskeferien. Bare et par dager: fra torsdag morgen til søndag kveld. Det var befriende. Kanskje bør ikke det komme fra en hvis jobb er å være tilstede i sosiale medier, men samme det: for meg var det deilig. Vi var på hytta i Risør og med mobilen i flymodus hadde jeg laget et friminutt for meg selv. En gang sendte jeg mail og sjekket, men da sjekket jeg ikke sosiale medier.

Ofte står mobilen i mellom oss. Mer og mer har jeg blitt irritert på mobilen når jeg er sammen med Jon, med venner, med familie. Notifications som lager lyd og bare må sjekkes med en gang. Jeg som ikke hører hva Jon sier fordi jeg har nesen inn i mobilen. Jentene som tror det å jobbe er å trykke på mobilen. Samtaler som blir avbrutt fordi mobilen lyser. Tidvis kjenner jeg ikke bare en irritasjon, men et hat.

Jon hadde også mobilen i flymodus det meste av ferien. Jeg slapp å irritere meg over at han var et annet sted, ikke med oss. For min del, som aller helst ville vært på fjellet denne snørike og solrike påsken, var det godt å ikke bli minnet på alle som var på fjellet og sammenlikne meg med dem. For det var nemlig utrolig fint å være i Risør i påsken. Om morgenen var det et tynt islag på vannet i bukta nedenfor hytta. Det var strålende sol hver dag. Vi kastet kongler i vannet og frøs ikke så lenge vi hadde på oss nok ull. Snøen i skogen var gammel og hard, slik at selv ikke vi voksne gikk igjennom skaren flere steder. På kvelden stilte Jon og jeg hverandre spørsmål fra en quizbok og jeg tenkte igjen på hvor mye jeg elsker Jon, hvor mye han vet som jeg ikke vet at han vet, hvor fint vi har det når vi bare er.

Jeg har lest nesten halvannen bok, for når jeg satt meg ned ved peisen tok jeg frem en bok i stedet for mobilen. Uten mobil økte dessuten min konsentrasjon da jeg leste. Og forhåpentligvis har jentene hatt en ferie med to veldig tilstedeværende foreldre. Det er ikke slik at vi trenger å leke med dem hele tiden, i alle fall gjør ikke jeg det, men jeg er sikker på at vi blir mer oppmerksomme når mobilen er borte for en stund.

Jeg skal øve meg ettermiddager fremover. Mobil i flymodus når jentene er kommet fra barnehagen til etter deres leggetid. I helgene skal den også være mer av. Jeg opplevde at jeg fikk en annen ro og en annen tilstedeværelse. Har du hørt The days are long, but the years are short? Jeg kjenner meg så igjen. Det er ikke lenge siden Elly var liten baby og sov oppå meg etter amming om morgenen, da Jon gikk på jobb. Nå er hun en lang femåring. Jeg ønsker å være tilstede med jentene mine, og også gi dem den gaven det er å kunne være lenge på do uten å egentlig gjøre noe som helst fornuftig men likevel ha det superfint, eller sitte i timevis å se ut av et bilvindu og likevel ha en fin reise uten å kjede seg.