Dette er historien om en hvit vinter, mørk Sara og snusens merverdi-effekt.

Etter januar tok Ingefær podcast pause. Hvorfor, fikk jeg spørsmål om, mange spørsmål, hvorfor har du pause, hva driver du med?

Jo, det skal jeg si dere: jeg tok vare på meg selv.

Dette er bildet av gründeren: personen som jobber minst 14 timer i døgnet, 8 dager i uken, krøllet sammen foran pc’en, besatt på å lykkes, og så lykkes han, for det er som oftest en han, og kan bli hyllet i svart pologenser, dress eller hettegenser, alt etter som hva slags type gründer han er.

Jeg er ikke en sånn gründer. Jeg er en småbarnsmamma som liker å se barna mine mye, så de har ofte vært hjemme en dag i uken og hatt litt kortere dager i barnehagen enn hva som er normen. Vi lager all mat fra bunn. Jeg gjør husarbeid selv. Jeg prøver å ta vare på min egen helse også, siden jeg driver en helsepodcast.

Men i desember, da jeg gjorde intervjuene for januar, da kjente jeg det: kvalmen. Jeg ble uvel av jobben min. Som selvstendig næringsdrivende er det inmari lite lukrativt å bli sykemeldt. Det er dumt å gå på veggen, rett og slett. Så jeg bestemte meg: jeg må ta en time-out.

Det høres kanskje rart ut at det skal være så stressende å drive en liten podcast for seg selv, men dette er hva jeg gjør, sånn cirka:

  • idedugnad for meg selv,
  • kontakter og avtaler med intervjuobjekter
  • gjør research
  • setter opp utstyr i studio selv
  • er både produsent og programleder
  • skriver og leser inn intro og utro
  • gjør all pr rundt hver eneste episode på de fleste some-flatene
  • jeg tar og redigerer bilder og filmer meg selv og tekster filmer selv
  • jeg har daglig kontakt med følgere
  • jeg lager strategi og er ansvarlig for å utføre strategien
  • jeg har all kontakt med samarbeidspartnere selv: innsalg, inngåelse av kontrakter, jevnlig oppfølging med analyser og resultat
  • jeg skriver og leser inn alle reklamespotter selv
  • jeg utvikler businessen med å holde foredrag, kurs, jobbe med bok og andre prosjekter
  • jeg sender fakturaer, betaler regninger, lønner meg selv, jeg gjør regnskap fordi jeg er for liten til å ha regnskapsfører

Kort sagt er jeg en hel mediebedrift alene. Så når noen spør meg om Ingefær er det eneste jeg gjør, sier jeg ja. For å kunne drive med det jeg elsker (formidle, snakke med folk), må jeg altså tjene penger selv. Det er tidvis et enormt press. (Jeg er ikke NRK).

Uansett. Jeg våknet opp en morgen i desember, jeg skulle forberede et intervju og jobbe med noen samarbeidspartnere og ute var det mørkt, dette var før den hvite vinteren, og jeg tenkte: åssen skal jeg komme meg gjennom dagen i dag?

Svaret var snus.

For deg som har hørt episode tre av Ingefær vet at jeg har vært en snuser i mitt unge liv. Jeg begynte å snuse i London, faktisk. Hvem begynner å snuse når man bor i London, lurer kanskje du, og det lurer jeg litt på selv også. Min bestekompis på LSE het Martin og han snuste. Det var svært tidsbesparende å putte en snus under leppa i eksamensperioden fremfor å gå ut av lesesalen for å kjøpe en kaffe. Derfor.

Jeg brukte pysesnus i et par år. Lilla mocca. Jeg elsket å gå til CrossFit Oslo med snus under leppa, og dusje etter trening med en snus. Jeg hadde et kjærlighetsfylt forhold til snus.

Så en dag var jeg så merkelig sliten da jeg rodde 4 ganger 500 meter. Dagen etter kjøpte jeg en graviditetstest og en boks med snus. Snusen ble kastet i søpla, for Elly var i magen min.

Og siden den gang har jeg ikke snust. Jeg har sett tilbake på snusperioden min med mildhet, men ikke vært fristet til å snuse.

Før denne mørke dag i desember. Og snusen, den ga merverdi. Vi ble raskt gode venner. Jeg prøvde å ta vare på meg selv, roe ned, koble ut, leve livet litt saktere enn høsten hadde vært. Samle energi og giv til ny periode som selvstending næringsdrivende og småbarnsmamma. Male hjemme, rydde. Snuse.

Skammet jeg meg? Litt. Jeg lager Norges største helse- og livsstilspodcast og har et image som høvelig sunn. En gang ble jeg tatt på fersken av en lytter som kjente meg igjen. Hun mente det var menneskelig at jeg snuste. Jeg ble lettet. Jeg godtok at jeg for en periode skulle snuse, for om jeg skulle kjeftet på meg selv for snusen, ville vinteren blitt enda mørkere.

Så kom påsken. Påskeharen lagde kart til jentene og påskeeggene ble funnet et nytt sted dette året. Jeg kjente et stikk av tristhet da jeg puttet min siste snus inn i leppa på ferien.

Våren var kommet, og med den et litt lysere sinn (takk og pris). Hverdagen var tilbake. Ingefær var på topplistene igjen. Jeg hadde ikke lenger behov for snus.

(Mer om snus og mørk vinter og mye mer, kan du høre i ukens episode av Ingefær, som er en q&a med meg)