Hvordan kan vi snakke om kropp på en smart måte? Og er kroppspositivisme egentlig negativt? Må vi egentlig snakke om kropp?

Hva tenker du på når jeg sier kropp?
I skrivende stund kjenner jeg mest på magen min. Jeg har dilla på hummus om dagen, og hummus blir magen litt oppblåst av. Men jeg kan også tenke på all kroppen vi blir eksponert for i sosiale medier: både bedrifter som bruker kropp som en bevisst del av markedsføringen og influensere som bruker kropp som en bevisst del av å synliggjøre seg selv. Jeg kan tenke på deltakere i ulike realityserier som virker mer operert enn ikke operert og tenke tilbake til meg selv da jeg var på den alderen. Da visste vi om kun en i hele Vestfold som hadde silikon og vi ante ikke hva fillers var for noe.

Den lekkende kroppen
Jeg kan tenke på hva kroppen driver med. Og særlig kvinnekroppen. Vi blør. Vi svetter i overgangsfaser. Vi har lekkende bryster, hemoroider etter fødsel, strekkmerker etter voksende mager og en gang i måneden har vi mensebæsj.

Den friske kroppen
Jeg kan tenke på hva kroppen kan. Særlig når jeg ikke er frisk. Hvis jeg er syk og ser noen på joggetur blir jeg fylt med misunnelse: åh. Jeg vil også kunne løpe. Når jeg er frisk, er jeg heldigvis takknemlig for at jeg er frisk. For at kroppen min fungerer. Jeg tenker også at kroppen min har laget to jenter og at jeg klarer pullups.

Kroppen, det er meg
Jeg tenker på at jeg sier kroppen min, som om den er adskilt fra meg. Men jeg er også kroppen min. Derfor misliker jeg utsagn som: jeg gleder meg til å få kroppen min tilbake etter fødsel. Som om kroppen ble stjålet på fødestuen og savnetmelding er sendt politiet. Husk å gi kroppen din god mat burde vært omformulert til: spis god mat. Det dualistiske synet på kropp og sjel mener jeg er lite hensiktsmessig.

Den synlige og den usynlige kroppen
Jeg tenker på hvilke kropper som er synlig og ikke. Det er mange kropper som ikke er synlig. Som Ida Jackson så treffende sier i episode 128 av Ingefær: Hvordan vi snakker om kroppen, sier mye om hvordan vi tenker om liv, hvordan vi tenker om død, hvilke liv som er verdt å leve, og når det er verdt å leve. Hvilke kropper vi ser i det daglige gir et hint om hvilke kropper – hvem av oss – som vi tillegger mest verdi. Derfor er det kanskje litt overraskende at Ida, og jeg, er skeptiske til kroppspositivisme. Ida mener at kroppspositivisme er like mye objektivisering av oss selv som vanlig utseendetpress. Jeg husker jeg var skeptisk til Strong is the new skinny, som mange digget. Var ikke det egentlig en ny mal vi kvinner skulle passe inn i? Før skulle vi etterstrebe å være tynne, nå måtte vi pumpe jern for muskler.

Kroppspositivisme vs kroppsmangfold
Det fine med kroppspositivisme er økt mangfold av kropper i media. Kroppsmangfold, kaller Ida det, og det heier vi begge på. En tur i svømmehallen viser dette mangfoldet. Jeg synes det er forunderlig at vi mennesker kan se så ulike ut! Men vi kvinner er så mye mer enn kropp. Jeg ser at det er flere unge kvinner i dag enn da jeg var ung som tar kosmetiske operasjoner. Som mamma til to små jenter kan jeg tidvis være bekymret. Det er viktig å løfte blikket utover vår egen navle og tenke at kroppsfokuset vi har i dagens samfunn faktisk er til hinder for oss selv.

Hva du tenker når du tenker på kropp
Derfor prøver jeg å snakke lite om kropp på Ingefær. Jeg tar opp temaer rundt helhetlig helse, men prøver å ikke fokusere på hvordan kroppen ser ut. (Dere må gjerne arrestere meg om jeg ikke ser bjelken i eget øye). Det viktigste er jo å ha det bra i eget liv, å være et subjekt i eget liv og ikke etterstrebe å være et attraktivt objekt i andres øyne. Derfor gjestet Ida Jackson Ingefær for å snakke om kropp. For jeg mener hun snakker om kropp på en litt annerledes måte, slik at hva du tenker på når du tenker på kropp kanskje har blitt litt annerledes.

God helg! Og gratulerer med dagen!

PS: vi snakker visst litt om kropp i neste episode av Ingefær også, Else Kåss Furuset og jeg. Konklusjonen er: ikke bry deg så mye, det er ikke så viktig. Kommer på mandag!