Det er menneskelig å være opptatt av hvordan vi ser ut.

Har jeg blitt en bjutiblogger? Det føles nesten sånn, etter at jeg på instagram har skrytt av både flere hudpleiemerker, tar bilde av meg selv hos frisøren, har nevnt at jeg inspireres av sminkeprofiler, og poserer med fuglekjole og frekke rosa sko. (Til info brukte jeg bare de skoene til bildet, resten av kvelden gikk jeg i strømpelesten).

Dårlig oppløsning men gode bobler i glasset og nydelig utsikt. Og kjolen, da!

Men sannheten er at å være opptatt av hvordan vi ser ut er veldig menneskelig. For å sitere en bok jeg kjenner veldig godt, nemlig min egen:

«Psykolog Guro Øiestad skriver i boken Selvfølelsen: «God selvfølelse henger sammen med den vanskelige balansegangen: Vi må stelle kroppen og passe på den, samtidig som vi må glemme den for å delta med oss selv i verden.» For meg er det en del av egenkjærligheten å stelle meg. Ikke bare i form av å ha et sunt kosthold, være i bevegelse og trene jevnlig, men også ved å ta vare på mitt ytre. (…) Det er forskjell på å pynte seg som det passer en, og å pynte seg for å skjule noe man skammer seg over, det være seg å føle at man ikke er bra nok, tynn nok, verdt nok.

Litt Lykkeligere

Jeg synes det er litt skummelt å snakke om skjønnhet – for hvor går grensen om å bry seg om utseendet sitt for sin egen del eller av frykt for å ikke være pen nok/digg nok/passe inn etc? Det diskuterer jeg i boken min og lar henge her.

Jeg har dessuten vært redd for å skrive om skjønnhet fordi jeg har syntes det har vært overfladisk. (Dessuten har jeg tenkt at jeg ikke er pen nok til å skrive om det, for å blottstille meg litt). Men, nå er jeg snart en kvinne som fyller førr og det er på tide å si farvel til slike fangende tanker. En annen tanke jeg har hatt er at jeg som er akademisk ikke kan være så sporty, eller den tullete og nedsettende tanken jeg har hatt om at sportsfolk ikke kan være intellektuelle. (Blottlegger meg igjen). Eller hva med ideen jeg tidligere har hatt om at å like å ha det pent hjemme, er overfladisk?

Selfie hos frisøren min. Nyfarget hår, men ingen flexing.

2020 har gitt meg mange innsikter og ny aksept for alle mine sider, også de mer såkalt overfladiske. For:

Jeg elsker mine synlige biceps.

Jeg elsker tiden det tar å rense ansiktet på kvelden.

Jeg øver meg på å sminke meg bedre og veksler mellom minst fire foundations.

Jeg trener alltid i klær som matcher og med (en av de minst fire) foundationene.

Jeg håper jeg snart kan bruke paljettslengbuksen i gull jeg har kjøpt, gjerne med en crop top.

Dessuten:

Jeg elsker å lese sakprosa. Skulle gjerne lest en bok om dagen.

Jeg nyter å gjøre research på alt jeg lurer på, fordi jeg liker å bli litt klokere og litt smartere hver dag.

Jeg går tur og hører på podcaster for å bli smartere. Bevegelse og natur er bonus.

Jeg trener både for helsen, for å bli kreativ, for å få økt fokus, men også fordi jeg liker at klærne mine passer som de skal. (Og for å kunne flexe).

Med andre ord går jeg inn i de siste månedene i trettiårene som en utseendefiksert smartass. Det kjennes godt.  

PS: Vil du lese mer om utseendet og vaner og trening og mat og isbading og mental trening? Bestill boken min, Litt Lykkeligere, her!

PS2: Anbefaler også å lese boken Om skjønnhet av Zadie Smith. Når jeg tenker meg om, anbefaler jeg alle bøkene hennes.