Mini er blitt over fire måneder og det er på tide med en oppdatering på hvordan vår lille paleobaby er. Men først noen innledende ord. Som foreldre ønsker man å gjøre det beste for barnet sitt. Man gjør også så godt man kan. Min måte å gjøre ting på er ikke nødvendigvis bedre enn andres; det er min måte. I tillegg utvikler babyer seg ulikt og i rykk og napp. Noen babyer ligger “lengre fremme” enn Mini, andre såkalt bak. Min mening er at babyer utvikler seg i sitt eget tempo. Man kan legge til rette for utvikling, men det er ikke noe å stresse med. Jeg tar det i alle fall svært rolig, for jeg ser jo at Mini vokser i lengden og bredden og at hun til stadig lærer noe nytt. Husk også at n=1. Om Jon og jeg får en ny bebis en gang kan det godt hende at paleobaby nr 2 er helt annerledes.

Da jeg var gravid leste jeg den mye diskuterte artikkelen om en paleobaby. (Må bare skrive i en parantes her at forfatteren kaller seg Keoni Galt. Siden han er libertanianer regner jeg med at han har tatt Galt fra Ayn Rands Atlas Shrugged (de som beveger verden), etter en av hovedkarakterene John Galt. Noget eplekjekt, spørrumei). Jeg synes bloggeren er fint lite ydmyk (og rimelig asshole i noen av kommentarsvarene sine), men det er nå også slik at jeg kjenner meg igjen i mange av beskrivelsene av babyen. Jeg tror det er en blanding av min diett og mye med hvordan Minis personlighet er. Hver dag takker jeg for at vi er så heldige med Mini.

Vår Mini er sterk og aktiv. Hun var tidlig sterk, vi har bilder av henne da hun var 14 dager gammel og ligger på magen med hodet opp tittende nysgjerrig foran seg. Vi har også en video da hun bare er et par timer gammel hvor hun ligger og titter med store mørke øyne. Hun har snudd seg fra rygg til mage for vel en måned siden og snur seg nå begge sider for å finne leker. Tidlig bar jeg henne med kun en arm siden hun støttet hodet så bra selv (jeg har ikke notert utvikling i en rosa bok så jeg husker ikke nøyaktig når, men før to måneder). Hun skrek ikke før etter et døgn da hun kom til verden, da hun ble undersøkt av lege. Da hun ble født lå hun bare og sniffet etter mat. Det er dette jeg mener med personlighet – vi har fått en rolig person i hus.

Her er Mini to uker gammel.

Hun har sjeldent hatt vondt i magen. Nå kan jeg ikke huske sist. I begynnelsen likte hun ikke mørk sjokolade, men etter at hun var tre måneder testet jeg igjen, og jeg ble glad for at 86 prosent sjokolade tolereres (dere vet, min favoritt). Litt for mange jordbær på en gang skapte også trøbbel i systemet på tidligsommeren. Hun skriker nesten aldri og våkner opp med litt smatting eller bare stillhet og kikking rundt seg. Når hun ikke sover, er hun nok som babyer flest: full fres. Jeg oppfatter henne som en veldig våken baby og det blir også kommentert av andre. Nå om dagen henger hun mest i bæresjal, for da kan hun følge med på alt som skjer når jeg er på farten. Hun virker hakket mer fornøyd i sjal enn i vogn. Huden hennes er fin og hun har ikke hatt eksem og svært lite rødt i stumpen (det har nok litt med at vi har henne på potte, mer om det i annet blogginnlegg). Hun har hurtigvoksende negler som må klippes ukentlig. Mini er generelt blid og jeg er generelt inmari happy med å være mamman hennes.

Jeg har lest om andre paleobabyer og lavkarbobabyer som tidlig sover natten igjennom. Dette ga meg håp for nattesøvnen, som jeg må innrømme er knust. Mini er sulten nattestid. Det har vært en måned nå med jevnlig amming etter midnatt, noen ganger hver andre time. De siste nettene har vært bedre (takkogpris!), men jeg tror at så lenge Mini kun får pupp er det natteamming. I natt tømte hun begge bryster mens hun fortalte litt om hva hun hadde drømt.

Mini for et par dager siden.

Så. Jeg synes det er litt vanskelig å skrive en slik post, for jeg vil ikke fremstå som at Mini er bedre enn andre bebiser, for det er hun ikke. (Jeg synes selvfølgelig hun er best, da). Jeg vil heller ikke at andre mødre skal føle seg dårlig. Vi gjør jo så godt vi kan, alle som en! Men – jeg håper at mitt kosthold har lagt og vil legge et godt grunnlag for helsen hennes videre i livet og at det har hatt en viss påvirkning på hennes utvikling.

Og så er det en bonus med å ha et godt kosthold, og det er en bonus for meg. Som gravid og som ammende har babyen forrang. Jeg er bare et instrument for å få Mini til å vokse og gro. Får ikke jeg i meg gode nok næringsstoffer er det jeg som får mangler, ikke Mini (men om man ikke har nok, går det utover bebisen også). Å spise paleo (inkludert mørk sjokkis i sommer og melk i kaffin) er dermed ikke bare bra for Mini men også for meg. Det, samt at Mini er så snill når hun er våken at når hun legger seg om kvelden er ikke jeg utslitt, har ført til at jeg har hatt jevn energi og har hatt overskudd til å trene og å for eksempel blogge. Jeg sover så og si aldri på dagtid rett og slett fordi jeg ikke er trøtt. Og når jeg sover, sover jeg tungt og godt. Paleo gir jo et stabilt blodsukker og slipper man blodsukkersvingninger er mye gjort for den daglige energien.

Jeg kommer til å skrive mer detaljert om kosthold for bebiser i magen, som ammende og når de begynner å spise. I sum er det jo det samme – paleobasert. Jeg har stor tro på at kosthold har mye å si for barn. Det er jo bare å se for seg hvordan en barnebursdag utarter seg etter at de har spist kake og brus og fått godtepose…