Jeg har jo tidligere proklamert min forkjærlighet for løping. Å jogge er noe av det aller beste jeg vet. Og det beste av alt: man kan løpe nesten hvor som helst.

I Oslo har jeg så og si løpt over hele byen. Når Jon og jeg går tur sier jeg: Her har jeg jogget. Han sier: Her også. Favorittløypen er dog Majorstua – Sognsvann – Majorstua. Da løper jeg bak Blindern, bak Ullevål sykehus og i skogen opp til Sognsvann. Fin-fin løype. En annen bra tur er fra Sagene opp til Kjelsås, ved elven.

Som syttenåring bodde jeg i Canada, på prærien i Saskatchewan, i en by som hadde 467 innbyggere og masse store gårder rundt. Der fant jeg en løype på små grusstier over jorder. Prærien var så flat at jeg nesten kunne se at jorden var rund.

I Johannesburg jogget jeg ikke stort, kun noen runder på en fotballbane like ved der vi bodde. Det er ikke sånn at man bare legger ut på en joggetur for seg selv i Johannesburg. Da jeg kom hjem fra Sør-Afrika bar kroppen min preg av lite trening, uteliv og god mat.

I London bodde jeg i Shoreditch, like ved Liverpool Street Station (rett ved the gurk på bildet). Løperuten min der var midt i turistsmørøyet: Over London Brigde og forbi Tate. Nydelig! Bortsett fra alle turistene som var i veien, da.

I Qatar hadde vi en løperunde rundt kvartalet der vi bodde. Forbi tomme hus som nylig var bygget, løshunder som kikket skeptisk på oss og sand, sand overalt. Det var fint – men først mulig etter at den verste hetebølgen hadde lagt seg. Før det var trim på et lite studio eneste løsningen. Målet var å løpe på cornichen, mellom høyhus og sjøen, men det fikk vi aldri gjort. Snufs.

Noen andre steder jeg har løpt: Tønsberg, Sandefjord, Hvaler, langs brøytekanter dobbelt så høye som meg selv på vinterfjellet, Ringebu om sommeren, i en liten landsby i Tyskland, Washington DC, jeg skulle til å skrive Dubrovnik i sommer men da hadde jeg med hoppetau og trente styrke med egen kroppsvekt.

Løping = lykke.