I går var jeg på jobbintervju hos en matvareprodusent. Det ble en litt klein affære.

Det har seg slik at jeg lever et slags (ufrivillig) frilansliv. Jeg har jobb i ca en måned til nå, deretter vet jeg ikke hva som skjer. Tidvis er jeg ganske tilfreds med en slik tilværelse: jeg får brynet meg på mange ulike prosjekter hvor jeg møter mange ulike mennesker. Men det kan også  være ganske tøft. Jeg er i perioder ganske stresset, noe som går utover søvn og som gjør at jeg ikke klarer å være så god kjæreste for Jon som jeg ønsker å være, og være så god venninne som jeg ønsker å være. Og det går i bølgedaler med selvtillitt.

Torsdag forrige ukeringte en hodejeger og spurte om jeg ville komme til intervju som pr-rådgiver hos en matvareprodusent. Det var en spennende stilling og jeg hadde alle kvalifikasjoner de søker etter: kunnskap om norsk dagligvarebransje, erfaring fra produkt-pr, kommunikasjonsutdannet, evne til å jobbe selvstendig og proaktivt, mediekontakt etc etc. Jeg var litt usikker fordi produsenten er litt på siden av hva jeg til daglig spiser, men siden de ikke produserer ting som potetgull, sjokolade eller FrankenFoods lot jeg intervjuet få en sjangse.

Så jeg sitter ved rundbordet hos hodejegerselskapet. Hodejegeren, matvareprodusenen, og jeg. De er begge hyggelige og dyktige. Jeg drikker sort kaffe. Og merker at det her, det her går ikke.

Hva slags kostholdsråd gir du på CrossFit Oslo da, spør hun. Et kosthold som gir god helse og virker optimaliserende for trening, svarer jeg.

Vi støtter oss til myndighetenes kostholdsråd, sier hun. Hvordan ser du på disse? Jeg svarer at jeg ikke spiser brød selv fordi jeg merker kroppen min fungerer bedre uten, men bortsett fra det er ikke myndighetenes råd så annerledes enn hva jeg predikerer, sier jeg. Og her merker jeg at blikket flakker litt og at jeg ikke kan jobbe der. Jeg anbefaler jo folk å kutte korn; det gjør ikke akkurat myndighetene.

Hva synes du om mettet fett, lurer hun. Jeg forteller om forskjellen på langkjedete triglycerider og mediumkjedete triglycerider og sier at kokosnøttfett ble frikjent i 2011. Her merker jeg at vi er litt på kollisjonskurs.

Og det topper seg da hun spør om jeg bruker  deres produkter og jeg må innrømme at nei, det gjør jeg jo ikke. Men det er egentlig ikke fordi produktene deres er dårlige; jeg er ikke vokst opp med dem. Min matvarehandling – som de fleste andres – er i stor grad vanestyrt. Jeg bruker ofte ikke en kalori fra hjerneaktivitet i butikken; jeg bare plukker det jeg alltid plukker, og produktene deres har jeg altså aldri hatt i min matvarekurv.

Vi avslutter intervjuet. Vi sier at det var hyggelig å møtes. Hodejegeren og jeg hvisker litt i gangen.

Jeg går ut i snøen og vet at jeg må ringe hodejegeren og si at jeg ikke kan ta jobben. Jeg kan ikke jobbe med produkt-pr for produkter jeg selv ikke spiser. Jeg vet det er folk der ute som pusher produkter de ikke spiser eller ville kjøpt selv, men sånn er ikke jeg skrudd sammen. Jeg kan ikke si ja til at jeg følger myndighetenes kostholdsråd når jeg ser at disse rådene ikke passer for alle.

Jeg er overbevist at et paleobasert kosthold er veien å gå for veldig mange. Jeg har selv en bedre helse nå enn før. Mamma blir stadig mer overbevist, så også hennes ektemann. Mine paleo challenge-deltakere skal fortsette med paleo etter disse tretti dagene. Det jeg leser av bevis gir meg større sikkerhet. Ja, jeg ønsker en fast jobb, og jeg håper (og tror!) jeg får det snart. Men det kan ikke gå på bekostning av egen overbevisning.