Dagens gjesteblogg er fra lavkarbopappa, aka Geir-Inge. Han er lege nordpå, og bor der sammen med sin kone og lille lavkarbobaby, som nå ikke er baby mer, men over året. Han skapte litt debatt i fjor, da han ble intervjuet på klikk.no. Jeg synes fremdeles det er LOL at babyen blir beskrevet som å «gå på lavkarbo». Som om lavkarbomat er noe man går på. Jeg skrev et innlegg til forsvar for lavkarbopappa. Vi møttes da vi begge holdt foredrag på Lille månes høstkonferanse i fjor. Lavkarbopappa og jeg er ikke helt enige om at karbohydrater er roten til alt vondt. Vi er enige på at høykarbokosthold, aka vanlig norsk kosthold, ikke er gunstig for noen, men der han fokuserer veldig på karbohydratrestriksjon fokuserer jeg mer på at man må spise så mye karbohydrater man trenger, hvilket avhenger av en masse faktorer (kjønn, treningsmengde, alder, gravid/ammende, overvektig/tynn, etc). Jeg er også opptatt av, og det regner jeg lavkarbopappa også er egentlig, at de karbohydratene man spiser skal komme i en sunn forpakning. En sjokolade har karbohydrater og dårlig fett, en søtpotet har karbohydrater, fiber, betakaroten, med mer. Åkke som er det fint å få frem flere synspunkter enn mine på bloggen. Lavkarbopappa gir som oss ikke grøt til sin datter og fokuserer på sunne fettsyrer. Vel, nok pjatt, ordet er hans!

—

Begynnelsen – hvorfor legge om til lavkarbo

Etter at jeg leste bøkene til Sofie Hexeberg og Andreas Eenfeldt sin Matrevolusjonen, fikk jeg en aha-opplevelse. Det gikk opp et lys for meg, et lys som egentlig hadde stått foran ansiktet mitt og brent meg på nesen gjennom hele medisinstudiet, men som jeg ikke hadde lagt merke til før nå. Det er kanskje en bakdel ved tradisjonell skolemedisin – at en studerer så mye rart og leser så mye at en ikke rekker å tenke over viktigheten av hva en studerer før noen forteller det til deg. Plutselig så jeg (eller leste jeg) en sammenheng mellom kosthold og sykdom som jeg ikke hadde tenkt over før. Jeg er jo vant til å studere sykdom og behandling, og i det inngår også en sykdoms etiologi og patogenese, altså dens bakgrunn, men jeg har nå lært at vi må ta enda ett steg tilbake når vi studerer en sykdoms naturlige historie og utvikling. Bare ett eller to steg utenfor tabellen som ramser opp årsakene til høyt blodtrykk, fedme, hjerte- og karsykdommer, diabetes, kreft, betennelser, barnløshet, tannverk, angst, depresjon, dårlig hukommelse, Alzheimers demens, slapphet, hodepine osv. osv. så står det i mange tilfeller (men ikke bare) ett felles monster – karbohydrater i alle sine fine smaker og fasonger.

Det var ikke vanskelig for min kone og meg å legge om til lavkarbo (det gjorde litt vondt de første dagene, men det tåler vi). Det er noe med tilegning av ny kunnskap som gjør at når du først har fått vite det du vet, så er det umulig å gå tilbake på det. Slik var det for oss med lavkarbo også. Hvis vi kan forebygge så mange plager som har blitt så vanlige i dag at vi faktisk har gitt det en felles betegnelse – folkesykdommer – så har vi ikke noe valg. Vi må tenke langsiktig og prøve å forhindre at våre nærmeste plutselig står igjen en dag, alene, eller med et pleietrengende familiemedlem fordi jeg eller min kone ikke tok konsekvensene av hva vi gjorde med kroppene våre nå. Dette gjorde ikke valget om å gi vår datter lavkarbo vanskelig heller. Selvfølgelig gikk vi noen runder med oss selv siden dette strider så til de grader imot «anbefalingene», men vi visste jo at det var riktig! Hvis lavkarbo er så bra for voksne mennesker, hvorfor skulle det ikke være bra for små barn også da? Ja, barn er i en vekstfase, og ja, barn har større behov for energi. Barn trenger vitaminer og mineraler og antioksydanter, fett og proteiner, men de trenger faktisk ikke karbohydrater. Og å kutte ut karbohydrater betyr ikke at vi tar bort noe av det andre.

Våre matvaner skapes de første årene

De første årene fram til et barn er ca 4, så lærer barn matpreferanser. Hvis barn vokser opp med å spise indisk mat disse årene, så er sjangsen stor for at dette barnet vil fortsette å trekke mot og foretrekke indisk mat i årene osm kommer også, og da forsterke sin følelsmessige tilknytning til indisk mat. Det samme gjelder for barn som vokser opp med mongolsk mat, inuittbarn, barn av masaier, amerikanske barn, norske barn som spiser grøt, og unntakene som går på lavkarbo. De matvanene vi gir vår datter nå vil hun med stor sannsynlighet bære med seg videre selv når hun skal ta egne, aktive valg i matveien. Det vi gjør er ikke bare å bestemme hva uhn skal spise nå, men også påvirke hva hun skal spise når hun er 20. Og det synes jeg er et veldig viktig poeng å ta med seg. Mange sier til oss at stakkars barn, la hun få spise det hun vil. Men jeg vil ikke at hun skal spise sandkassesand og meitemark, blomsterjord og fargestifter, for det prøver hun på ofte, men jeg må gripe som forelder og lære henne at vi ikke kan spise mynter. Andre kommenterer at når hun blir stor, så kommer hun til å spise sukker likevell. Det er helt irrelevant, for hvis jeg kan spare kroppen og bukspyttkjertelen hennes for 300 gram sukker hver dag i ti år, så har jeg spart kroppen hennes for over ett tonn sukker. Er ikke det verdt det bare det? Og ett tonn sukker i en 35 kilo tung jente er ikke det samme som ett tonn sukker fordelt på en voksen person som veier kanskje det dobbelte. Så jeg synes det er verdt det. Hun kommer sikket tidsnok til smake både skillingsboller og juice (huff), men inntil da er det min jobb å forhindre at hun får i seg stoffer som jeg mener ikke er bra for henne.

Karbohydrater slik vi kjenner det er ikke en essensiell næringskilde. Ofte blir vi møtt med utsagn som «hjernen trenger karbohydrater». Ja, det gjør den, og de tretti-førti grammene en voksen hjerne bruker hver dag, produserer leveren fint selv. Hjernen fungerer mye bedre på ketonlegemer som både virker nevroprotektivt i form av antioksydative egenskaper, signaldempende i form av å hindre overaktive (epileptiforme) nevrotransmittorer (hvis det skulle være et problem) i tillegg til at det øker energiutnyttelsen til hjernecellene slik at de virker mer optimalt. Dette gjelder også for barn, og også for spedbarn. Et annet utsagn er at «leveren burde ikke blitt belastet med å måtte produsere karbohydrater». Å omsette karbohydrater i forskjeller former er bare en av et hav av oppgaver leveren gjør. Den produserer proteiner (mye mer enn den produseer forskjellige karbohydrater), den avgifter stoffer vi får i oss, den aktiverer andre stoffer, den produserer fordøyelsesenzymer, den lagrer vitaminer og mineraler, den kan produsere røde blodlegemer, og mye mye mer. Hvis sykdom skulle inntreffe i leveren kan så mye som 90% av den fjernes før det begynner å gå signifikant ut over funksjonene. Den har en enorm kapasitet til å regenere og kompensere for økt produktivitet og tapte funksjoner. Karbohydratomsetning er bare en liten del av det den kan gjøre.

Karbofest som første føde 

Når et barn skal vendes til fast føde så velger veldig mange foreldre grøt og fruktmos. Det er enkelt, «trygt», og alle barn liker det. Det kommer med smak av eple og kanel, blåbær og lønnesirup, og andre gode smaker vi voksne setter pris på. Men da må stoppe opp og tenke oss litt om. Det er veldig mange følelser rundt mat, og det er ofte derfor det er så vanskelig å ha normale, dempa diskusjoner rundt det; fordi vi voksne er så følelsmessig knyttet til det. Men dette trenger vi ikke overføre til barna våre. Sukker er så avhengighetsdannende (ja, det sammenlignes faktisk med avhengigheten for heroin), og er det riktig å gjøre barna våre avhengig av et så sterkt stoff allerede fra seks måneders alder? De har jo ikke en sjangse til å komme seg unna det. I tillegg får veldig mange barn store mageproblemer når det begynner med grøt/velling; forstoppelse, diaré, illeluktende avføring, luftsmerter, akutt behov for mer mat når blodsukkeret blir skjøvet under normalen  (fordi det er det insulinet gjør i respons til et måltid nesten 100% karbohydrater). Glutenet i barnegrøten er særdeles vond for tarmene til de små. Gluten er naturens måte å si «ikke spis meg». Likevel utgjør nesten hvert eneste måltid til de små nysgjerrige ganene gluten.

Når det ikke er grøt er det gjerne fruktmos. Jeg gir ikke mye frukt til min datter fordi fruktsukker i seg selv heller ikke er bra for mennesker. Fruktsukker tapper cellene i mage- og tarmveggen for organisk fosfat, som er vesentlig for at cellene skal ha energi til å opprettholde tette forbindelser mellom hverandre. Når energien brukes opp av fruktsukkeret kan noe av energien forsvinne, celleforbindelsene løsne litt, og i det mest ekstre tilfellene oppstår noe som heter «leaky gut syndrome». Tarmene lekker. Barn for store tarmproblemer når de blir litt eldre, men det er vanskelig å sette diagnosen. I tillegg gjør fruktsukkeret at det i leveren produseres mer av de farlige, åreforkalkende fettstoffene VLDL (Very Low Density Lipoproteins – ikke så bra kolesterol) og triglyserider. Etter mange år vil dette medvirke til åreforkalkninger og hjerte-karsykdommer.

En fin ting med ferdigprodukter er at vi vet at de er tilsatt de næringsstoffene barna våre trenger. Dette gjelder også grøt. Men med litt omtanke bak måltidene vi serverer så får barna våre i seg alle de næringsstoffene de trenger, uten at vi serverer dem sammen med bl.a. gluten eller sukker. Alle vitaminene kommer naturlig gjennom en variasjon av grønnsaker. Allerede fra vår datter var veldig liten spiste hun flere typer grønnsaker enn det vi foreldre gjorde; hun fikk på en måte oss voksne til å spise mer variert. På mineralsiden er det gjerne jern som er den store bekymringen. Alle friske barn er født med et jernlager som holder fram til de er ca. to år gamle. Selv om de aller fleste norske barn i dag får ferdigmat tilsatt jern, så vil mange av dem utvikle jernmangel ved en alder av to år. Vi (prøver) å løse dette ved å gi mat til vår datter som inneholder mye naturlig jern. En yndlingsrett er bl.a. medium rå entrecote. En annen er leverpostei. En tredje er kjøttgryte med okselever i, men aldri jernberiket grøt. Utover dette kan vi bare observere henne. Kanksje jeg har en fordel der fordi jeg kan tenke jernmangel hvis noe ved atferden hennes skulle endre seg, og så få det sjekket, mens det kanskje ikke er like naturlig for andre (å tenke så medisinsk altså). Men et godt og variert lavkarbokosthold gir meg ingen grunn til bekymring. Hun får gode animalske jernkilder, og det tar kroppen hennes opp mye bedre enn jern tilsatt kornvarer.

Roligere barn på lavkarbo?

Mange jeg har snakket med kommenterer at barna deres, som får karbohydratredusert mat, er mye roligere enn barn som får mye KHO. Ja, det er en naturlig sammenheng. Tenk deg at du hiver innpå et kilo med smågodt. Blodet ditt, som normalt inneholder rundt 100 milligram karbohydrater per desiliter, dvs. rundt 5-7 gram sukker fordelt på hele blodomløpet ditt til enhver tid, skal plutselig gjøre plass til 100, kanskje 200 ganger så mye sukker på ganske kort tid. Hadde dette fått skje så hadde enhver person havnet i koma. Derfor skylles årene samtidig med insulin, som bl.a. fungerer som et akutthormon, et krisehormon om du vil. Dette senker blodsukkert fort og forhindrer til dels de direkte  skadevirkningene av sukkeret, men det skjer ikke fortere enn at du kjenner på et voldsomt ubehag og en rastløshet og et tørste som du sjeldent kjenner bortsett fra når du spiser reint sukker. I tillegg til at blodsukkeret gjør en rastløs og energisk, så vil insulinet forårsake noe som kalles reaktiv hypoglykemi, altså at du får for lavt blodsukker som en reaksjon på en stor insulinutskillelse. Da kompenserer kroppen ved å skille ut andre stresshormoner som skal sørge for at blodsukkeret kommer opp på normalt nivå igjen. Glukagon forhindrer opptak av mer sukker fra blodet, samt at det stimulerer frigjøring av lagret sukker fra leveren, adrenalin gjør at fettcellene bryter ned fett og slipper ut blodsukker, samtidig som det får pulsen til å øke, nervøsiteten til å stige, svetten til å renne, kvalmen til å komme krypende. Spiser en mange måltider med raske karbohydrater så går disse hormonsyklusene med intervall på ca 3-4 timer. Dette skjer ikke hos barn som ikke spiser karbohydrater. Vi ser også at vår datter har en stor tålmodighet og blir sjeldent amper (sett bort ifra utviklingen av vilje og grensetesting). Hun leker tålmodig, tar seg god tid til hver leke og utforsker den fullt ut. Dette gjorde hun ikke den gangen hun hadde fått i seg banan. Da var hun frustrert og brukte minimalt med tid på hver leke før hun kastet den irritert fra seg.

Motorikk og språkutvikling

Motorisk og språklig sett utvikler alle barn seg forskjellig, men de skal innom noen viktige milepæler til gitte aldre. Det er viktig å også ta med i beregningene hvordan foreldrenes utvikling var; om de var rask eller sein med å sette seg opp, eller om de var tidlig ute til å krabbe rundt eller gå med støtte.  Vår datter var ikke veldig tidlig ute med å krabbe , men nå løper hun rundt som en hvilken som helst annen 2-åring. Når hun først har gjort noe, så går det fort. Noe annet jeg har tenkt på er at språklig utvikling og motorisk utvikling er to veldig forskjellige utviklinger hos et barn. De krever begge utrolig mye energi og veldig mye tid fra barnets hjerne, derfor kan de sees på som nesten to separate prosesser, som ikke kan skje samtidig. Vi kan nesten se en vekselsvis språkspurt og en motorisk utviklingsspurt annenhver gang. Hvis barnet er sein med å krabbe kan det være fysiske årsaker til det, eller det kan være at barnet er opptatt med å utvikle språket sitt. Seinere vil språkutviklingen stagnere for en liten periode mens det øver opp motorikken sin. Men så lenge barnet er noenlunde innenfor milepælene sine både motorisk og språklig sett så er jo alt som det skal være. Hvis det er slik at barn på lavkarbo har en litt annerledes utvikling av hjernen enn barn som får mye karbohydrater, altså at kanskje ikke hjernen får fred og rom til å utvikle seg i et roligere tempo, (og jeg vet jeg trår over tynn is på farlig dypt vann når jeg sier slike ting, men det er bare et tankeeksperiment), i tillegg til at de er mer motorisk «urolige» så kan det hende de kommer seg opp og fram litt forterere enn lavkarbobarn. Det viktige er jo uansett at de ender opp som fungerende ungdommer og voksne til slutt. Stolte foreldre blir vi uansett (puh, der fikk jeg kanskje reddet inn litt av skinnet mitt).

Tilpassing i barnehage

Når vi begynte i barnehagen med vår lille jente så måtte vi svelge noen kameler her og der. Det er ikke bare bare å komme med rare ønsker og krav og bli stemplet som de litt spesielle foreldrene som ikke syns vanlig sunn mat er godt nok. Men, vi har gjort det slik at vår datter får med seg lavkarbobrød, ost, egg, avokado og bær i matboksen sin. Dette skal dekke frokosten (som alle foreldrene tar med hjemmefra og utgjøres av avokado, egg, ost, kaskje litt pølse, hjemmelagde fiskekaker el.l.); lønsjen (som i barnehagen er bødmåltid og derfor har vi med brød med det laveste karbohydratnivået vi kan finne som utgjør ca. 5 gram per skive x 2 per dag.); og et fruktåltid (da får vår en deilig blanding av bringebær, litt rips, et par blåbær, kanskje pasjonsfrukt, granateple, physalis, lichi, rambutan etc. Det varierer, men utgjør små mengder. En dag i uken får de også varm mat, f. eks. fiskekaker med hvit saus og grønnsaker. Da lager vi hjemmelagde fiskekaker hjemme og lager en hvit ostesaus. Grønnsakene får hun i barnehagen. Da er det ikke forskjell i utseende eller serveringsmåte, og alle er fornøyde, spesielt vår lille datter.