I dag fikk jeg et relevant spørsmål av en leser om mat og helsestasjon. Jeg tar med hele kommentaren (siden hun roser boken, hehe).

Hei! Nå har jeg lest boken din, er nesten lei meg for at jeg er ferdig (kan du skrive flere?!), kjempebra! Jeg koste meg skikkelig med den. Har allerede laget turbarene til min mann til sykkelturen i helgen   Og gleder mer til å teste flere oppskrifter!

Men du, snakker dere med helsesøster/lege på helsestasjonen om mat? Eller har dere gitt opp/ aldri giddet å prøve? Det ER SÅ mye motstand å få.. Jeg blir så lei av det. «De må spise grøt for å få i seg nok jern og kjøpegrøtene er laget for å være tilpasset barn».. «Butikkbrød er helt fint, og barneleverposteien er tilpasset barn». Hvor begynner man, lissm. Man snakket jo for døve ører uansett (dette gjelder forresten for flere områder også er min erfaring, søvn for eksempel..)  Så nå, med nummer 3, har jeg sluttet å si noe. Jeg sier bare: det går kjempefint, han sover så godt og spiser og koser seg (og så lenge han legger på seg og virker kvikk og fin, så spør de ikke så mye mer – like greit for alle parter!)

Ja, bare et lite hjertesukk herfra. Og: jeg heier på deg! Du gjør en super innsats for å spre de gode budskap om mat og helse!

Hei!

Jeg håper seff på flere bøker, og en av de er om mat for fertilitet, graviditet og barn. Jeg jobber med en pdf i disse dager som tar for seg dette på en grunnleggende måte. Planen er å selge den via bloggen for en billig penge. (Men høsten vår er ekstremt hektisk så usikker når jeg får til å ferdiggjøre den, bare så det er sagt).

Når det gjelder helsestasjon, helsesøster, jordmor og lege og mitt kosthold nevner jeg ikke så mye, men nok til at det virker som de skjønner jeg vet hva jeg gjør. Da jeg var gravid med Mini visste jordmoren om kostholdet mitt og hun syntes det virket topp. Hun så jo også at jeg var frisk og rask. Legen min er en aldeles grepa dame, men hun vet ikke hva slags kosthold jeg har og Mini har. Jeg sier jeg spiser næringsrikt og det holder for henne. Hun ser jo også at jeg er frisk og rask og at Mini er ved godt hold. Så er det helsesøster på helsestasjonen vi går til. Hun hadde hjemmebesøk hos oss et par dager etter Mini var født. Virkelig ålreit dame. Disse helsesøstrene får med seg mye ved hjemmebesøk. Jeg har vel sagt til henne at Mini ikke får grøt men spiser som oss, og hun har heller ikke sagt noe.

Jeg har hørt fra en lege at «barn trenger karbohydrater» da jeg sa jeg ikke skulle gi grøt. Vel, karbs finnes i rotgrønnsaker, frukt og bær. Det spiser hun hver dag, i variable mengder. Bortsett fra den kommentaren har ikke helsevesenet gitt oss noen bemerkninger. Hadde de det, hadde jeg uansett brydd meg svært lite om det siden jeg har gjort mye research om dette. Jeg står fint i de valgene jeg tar for meg og for Mini.

Jeg skjønner godt du blir lei av grøtmaset. Som jeg nevnte for en god stund siden, holdte jeg på å klikke i vinkel da vi noen dager før Mini ble et halvt år fikk en pamflett av Nestle i posten med «tips og råd om sunn barnemat» –> spis Nestleprodukter. Smaksprøver på grøt fikk vi og. Vel, Nestle, Mini har ikke smakt grøten deres, og ikke kommer hun til å gjøre det.

Her vil jeg understreke at jeg ikke ser ned på eller dømmer mødre og fedre som gir barna sine grøt eller mat på glass. Som foreldre gjør vi det beste for barna våre og vi handler alle innenfor hva vi har av kunnskap. Hadde jeg født Mini for syv år siden hadde vel hun også fått grøt, men fordi jeg har fått ny kunnskap kan jeg gjøre andre valg. Hva som gjør meg trist er at det er så lite info. Verken det offentlige, mammablader og mammanettsider skriver særlig mye (i den grad jeg leser mammablader etc ofte, uttaler meg liiiitt på tynt grunnlag) om alternative måter å oppdra barn på. Jeg leste et blogginnlegg i dag som er skrevet av en amerikansk mor som bor og oppdrar tre barn her i Norge. Hun skrev om foreldrerollen i Norge og en av de tingene hun var kritisk til var hvor ensrettet oppdragelsen var. Alle skal spise grøt, ha matpakke, være i barnehage, være i seng til syv, etc. Jeg kjenner meg litt igjen i det, for Jon og jeg har valgt noe annerledes for vår datter. Hun har bæsjet på potte siden hun var 10 uker gammel, vi har hovedsaklig praktisert BLW (at babyen spiser selv, dvs ikke blir matet) og hun spiser altså ikke ferdigmat eller grøt eller sukker eller drikker smoothier man kan kjøpe. Nesten all infoen om våre valg har jeg funnet på amerikanske nettsider og bøker. Det rører seg i Norge. Det finnes en gruppe på facebook som driver med BLW, Melissa Spania og andre bloggere tar opp naturlig mat, for å nevne noe. Det er godt at det finnes valgmuligheter!

Det fine er at jeg ikke har fått noen negative reaksjoner. Av noen. Det har gått helt fint. Alle respekterer valgene våre. Svigermor setter Mini på potta når svigers passer Mini (nå løper Mini til badet når hun må bajse). Dagmammaen vår da jeg skrev bok ga Mini kun maten vi sendte med. Venninnene mine og barselgruppen min er helt kule med mitt valg, akkurat som jeg ikke bryr meg med deres valg.

Eneste rådet jeg vel kan gi er å gjøre informerte valg. Selvom en helsesøster eller lege har en viss autoritet, er det ikke sikkert at de har oppdatert kunnskap om kosthold eller vet hva som er best for ditt barn. Selvom Nestle sender en pamflett til deg når barnet ditt nærmer seg halvåret, betyr ikke det at alt som står i brosjyren er sant. I bunn og grunn skal Nestle tjene penger. Still spørsmål som: hva gir tradisjonelle kulturer av mat til babyer og små barn? Er pulver tilsatt vitaminer og mineraler virkelig bedre enn mat med et naturlig innhold av vitaminer og mineraler? (wops, retorisk spørsmål). Må jeg gjøre det samme som alle i barselgruppen min? Hva slags mat liker jeg selv å spise? Etc etc. Så får det være opp til en hver å velge hva slags kosthold – og livsstil – vi gir barna våre.

For vår del inneholder kostholdet til Mini at hun foreløpig ikke vet hva kake er, sukker, is, bakervarer. Mange vil sikkert si at Jon og jeg er litt slemme siden vi ikke lar henne kose seg. Jeg skriver om kos i boken min. Kosebegrepet i Norge innebærer å slappe av og spise mat som ikke nødvendigvis er så kos for kroppen. For Mini innebærer kos å lange i seg søtpotetmos direkte fra gryta, eller spise chocolate chili, eller rulle rundt på gulvet med pappan sin, eller løpe etter andre barn for å gi dem en klem. Vi ser ingen grunn til å gi Mini smaksprøver på is og godteri, for det er så mye mye søtere enn naturlig søte matvarer som bær og frukt – og fordi sukker ikke er en nødvendig matvare.

Så ja. Mulig jeg skrev meg litt vekk her. Summa summarum: jeg holder for det meste også munn til helsepersonell på hva Mini spiser, jeg sier bare hun spiser næringsrikt. Da helsesøster nevnte fluortabletter bare nikket jeg (Mini pusser tennene med tannkrem uten fluor). Det er jo opp til oss foreldre å gjøre gode valg for våre barn og mitt møte med helsenorge er foreløpig ganske så bra selvom jeg velger et kosthold til Mini som flere eksperter ville satt lettmargarinen i halsen av.