Jeg nærmer meg slutten på mitt andre svangerskap. Om Lillesøster velger å komme nå, kan hun nesten ikke kalles prematur mer. Hun kan med fordel vente litterann, til vi har fått kjøpt inn ny vogn, stellebord og malt kommoden hennes. Men trenger jeg det før hun kommer? Nei. Klærne er vasket og jeg har handlet nytt bæresjal. Denne gangen trenger jeg ikke lære å ta på bleie på sykehuset. Vi har gjort det før. Selvom det sikkert er mye vi har glemt.

Denne graviditeten har gått fort og den har gått sakte. Det har jeg sagt før. Jeg tror det er en vanlig observasjon blant gravide. Vi er liksom ikke helt klare for å få den babyen samtidig som graviditeten ikke kan gå fort nok. Siden det er andre gang jeg er gravid, har jeg sett gravidverden litt mer utenfra enn sist gang. Man blir aldri så gravid som ved første graviditet. Et par tanker har slått meg denne gangen: Er det kred å ha minst mulig gravidmage? Og hvorfor er det så viktig å vite hvor mye en selv eller andre har gått opp i vekt?

Jeg synes de aller fleste gravide kvinner er nydelige. Det er noe veldig vakkert med en kropp som har et lite menneske voksende inni seg. Kulemage, større pupper, større hofter. Selv føler jeg meg ikke alltid så himla fin, men det gjør jeg ikke alltid når jeg ikke er gravid heller. Jeg fokuserer heldigvis ikke så mye på det uansett. Jeg vet at jeg føler meg best når jeg behandler meg selv med respekt, hvilket for meg vil si at jeg spiser mat som er næringsrik og som jeg vet at kroppen min har godt av, at jeg sover sånn ca nok og beveger meg nok. Og ikke har for rigide krav til noen av de tre punktene, for da vil jeg jo mislykkes ganske ofte. (Fresh neglelakk hjelper også, når jeg tenker meg om).

Som gravid veier jeg meg så og si kun når jeg skal til lege eller jordmor. Det er visst viktig for dem å følge med på vekten min. Selv ser jeg jo at magen har vokst og at hoftene mine er litt bredere og at fettprosenten generelt har økt. Jeg har ikke store interessen for å vite hvor mange kilo jeg har gått opp. Erfaring tilsier at det jeg har gått opp utenom baby, morkake, fostervann, sliktno, det ammes vekk. Selv om jeg spiste som en gamp veide jeg mindre da Mini var ca 7 måneder enn jeg gjorde i første gym dag jeg spiste for lite. Over et halvt år med amming tærer på kroppen. En skal derfor ikke frykte å legge på seg. Det er fornuftig av naturen. Om det skulle bli tøff matforsyning har likevel kroppen et lager å lage melk av til det nye mennesket.

Derfor forundres jeg over fokus på mammakiloene. Mammaen til Michelle (en ung toppblogger) sa at hun hadde gått opp 12 kilo nå med sistemann, noe hun synes var mye. Jeg vil si det er helt normalt, med mindre man er sterkt overvektig når man blir gravid, og det var ikke hun. Tone Damli gikk visst opp 14 kilo da hun var gravid, også helt normalt. Ingenting å lage overskrift av, slik vg eller seoghør eller begge eller dagbladet gjorde. For i stedet for å fokusere på kilo, burde vi ikke fokusere på hva vi gir oss selv og bebisen av mat under svangerskapet? Spiser man rimelig fornuftig vil ikke man legge på seg unødig mye. Og man vil gi barnet en god start og seg selv et godt grunnlag for amming. Men – til tross for disse meningene liker jeg jo når jeg hører at «du har bare en kul foran på magen» eller liknende utsagn. Men jeg verken spiser eller trener for å unngå å gå opp i vekt (eller enda verre; føde små barn som det ble skrevet om i media for en tid tilbake). Jeg spiser og trener for min helse og babyens helse. Utseendet er en eventuell heldig bieffekt.

Så må jeg også innrømme at jeg kjenner jeg blir sår når jeg hører «så stor mage du har» eller liknende. Man skal liksom ikke ha så stor mage. Man skal være litt gravid men ikke sånn veldig gravid. Og nå er jeg veldig gravid. Flere som kjenner seg igjen? Min mage er ikke veldig liten, men jeg synes heller ikke jeg er gedigen. Når jeg tenker meg om, er det få gravide som er gedigne. Likevel tar jeg meg nær de gangene jeg har fått høre at jeg er stor. Og ofte er det andre kvinner som sier det, kvinner jeg vet har fått barn. Kanskje de ikke tenker så langt, hva vet jeg. Og samtidig kjefter jeg på meg selv for å ta meg nær at noen synes jeg har stor mage. For hva så om magen er stor? Den har et lite menneske inne i seg. Det er ikke nødvendigvis slik at de som har liten mage har masse sterke magemuskler og de som har større mage var noen slappfisker da de ble gravide, for eksempel.

Jeg tenker at vi som er gravide bør vokte oss vel for å veie oss for mye, for å sammenlikne oss med andre, for å sammenlikne oss med forrige svangerskap, for å prøve å følge en mal, for å være redd for at kroppen skal endre seg. Det viktigste er å spise næringsrik mat og ikke spise for mye av karbohydratrik mat, så som brød, boller, kaker, godteri og videre. Det gir lite eller ingen næring, og det gir lettere vann i kroppen, uren hud og for noen hormonell ubalanse. Fokuser i stedet på at mesteparten av måltidene skal inneholde animalsk protein, nok sunt fett og næringsrike karbohydratkilder. Inkluder fete melkeprodukter om du tåler det. Pimp gjerne med kraft og innmat. Består hovedinntaket ditt av et slikt kosthold gjør du deg selv og bebisen godt. Så får gravidkiloen og magen bare komme slik den naturlig skal være.