Takk for tålmodigheten! Jeg har ikke blogget på en halv evighet. Også håper jeg dere kan være tålmodige litt til.

Da jeg ble gravid med Lillesøster sa forståsegpåere, altså de med mer enn ett barn, og særlig de med to tette barn, at en er som ingen og to er som ti, og jeg tenkte sæærlig. Dem om det, lissom. Jeg tenkte det skulle bli digg med permisjon og jeg skulle få tid til alle prosjektene jeg har ideer til.

Lillesøster kom til verden etter en høst og vinter hvor jeg prøvde å være superwoman med å jobbe fulltid, lansere boken min, selge leiligheten, kjøpe ny kåk og ta lappen. Og være mamma, trene, blogge og få tid til meg selv. Særlig.

Dere vet jo at jeg ble inmari sliten, såpass sliten at legen satt på bremsen. Men likevel tok jeg lappen, selvom jeg syntes det å ta lappen krevde mer energi og var mer stressende enn en master på LSE.

Så kom Lillesøster til verden og etter få uker var bloggen på beina igjen og jeg publiserte ca tre blogginnlegg i uken frem til ferien nå i sommer.

Akkurat nå funker ikke det. For to er faktisk som ti.

I sommer har jeg kost meg hver dag med min lille familie. Vi har besøkt venner på Hvasser. Vi har vært lenge i Risør på hytta med svigers. Pappa har vært i Norge og vi har hengt med ham, kona hans og min stebror. Vi har vært mye sammen med min bror og hans barn. Vi har hatt lange dager på stranden, selv på dager uten strandvær. Jeg har fått trent en del. Mini har gått barbeint og uten klær sikkert seksti prosent av tiden. Lillesøster prater såpass mye at jeg skjønner at jeg har fått en som meg. Hun kommer til å gå etter mamman og pappan sin og prate nonstop nesten uten pustepause om noen år.

Sommeren har vært fin.

Og nå er hverdagen her og jeg ser at jeg må prioritere beinhardt. Og vet dere hva? Det er gull for meg, det er gull for de jeg er glad i og det er gull for bloggen.

For jeg kommer til å fortsette med å blogge! Men i august og september blir det sporadiske bloggpubliseringer. Jeg vil nemlig komme mer i orden her hjemme først – det har blitt nedprioritert og vi har fortsatt ikke kommet i orden etter at vi flyttet inn i november. Og jeg trenger også tiden til å jobbe på et par spennende prosjekter jeg driver med, som selvfølgelig er bloggrelatert og som dere skal høre masse om senere. Siden jeg er hjemmeværende henter jeg dessuten Mini tidligere i barnehagen og har henne hjemme ca en gang i uken. De dagene jeg er alene med to barn er de fineste men også de aller minst produktive.

For å være hjemme med små barn innebærer produktivitet på en annen måte enn hva vi vanligvis legger i ordet produktivitet. For jeg sitter nemlig sjeldent stille. Når jeg har vært på jobb en dag kan jeg ha vært i møter, hatt sitatsjekk, jobbet med en eller flere kampanjer, tatt noen telefoner fra journalister, skrevet en sak til intranett. Jeg har gjort noe, produsert noe. Det føles godt, og det er synlig. Når jeg er hjemme en dag lager jeg mat, jeg ammer, jeg skifter bleie, jeg vasker potter, jeg vasker klær, henger opp klær og bretter klær, jeg feier gulvet, jeg triller eller bærer i søvn, jeg handler mat, jeg tørker litt gulp, jeg leker på gulvet eller utendørs, jeg trøster, jeg forklarer, jeg gir opp noen ganger, jeg grer hår og setter i spenner, jeg aner nesten ikke hva jeg gjør, men jeg vet at jeg er inmari glad jeg har termokopp for om ikke hadde min kaffe konstant vært kald før jeg hadde rukket å drikke den. I A-magasinet på fredag sa nyansatt rektor på Høyskolen i Oslo og Akershus at det enkleste med å ha små barn er å gå på jobb klokken åtte og komme hjem klokken fem. Word.

Så konklusjonen er: følg med videre! Jeg skylder dere drittpreik del 2, jeg skal skrive mer om babymat og hverdagslogistikk, det kommer oppskrifter og kanskje noen mammatanker og dessuten bør jeg ha noen innlegg om hva paleo egentlig er. Men jeg vet tiden går så fort og snart er ikke Lillesøster baby mer, så jeg vil henge så mye som mulig med de kuleste kidsa jeg vet om.