Jeg tenker ofte på om det at jeg er blitt mamma har endret meg. Svaret er ja: det har endret meg fundamentalt. Og svaret er: nei, jeg er fremdeles den samme Sara.

Helene Drage hadde for et par uker siden et innlegg på bloggen sin hvor hun spurte: Kan man få barn og fremdeles beholde sjela? Hun vegrer seg for å få barn fordi hun føler at alt må være så perfekt og fordi hun opplever at flere av venninne hennes totalt har mistet seg selv i bæsjebleiene til minsten.

Jeg kan fortelle to ting.

EN: Da jeg var 27 år bodde jeg på en pitteliten studenthybel i hipsterstrøket Shoreditch i London. Jeg bodde på gang med syv andre, og jeg var den eneste som var over 22 eller kanskje var det 19. Daglig stoppet det turister utenfor kjøkkenvinduet vårt, for visstnok hadde Jack the Ripper drept en av de mange damene i rennesteinen der. Jeg pleide å drikke et lite glass vin på kvelden, høre på musikk og lese tung kommunikasjonsteori. Og jeg elsket det. På den tiden bodde min bestevenninne i Berlin og vi chattet ukentlig om hvor fint livet kunne være. En kveld chattet jeg med en litt mer perifer venninne som sa noe sånt at jada, du har det nok bra, men bare vent til barnet ditt kommer krypende opp i sengen om morgenen, det er lykken.

Jeg husker at jeg ble så irritert. For hvem kan definere hvilken lykke som er størst? Dessuten følte jeg det som hun undergravet det faktum at jeg hadde det virkelig bra. (Jeg må påpeke at jeg fremdeles er glad i henne, altså).

Nå som jeg selv er blitt mamma vet jeg at det å få barn gir en ekstra dimensjon i tilværelsen. Både positivt og negativt. Men jeg sier til andre som ikke har barn at jeg var lykkelig før jeg fikk barn også. For det var jeg.

Før jeg fikk barn hadde jeg tid til å lese hele DN lørdag i et jafs. Jeg sov hele natten igjennom. Gjorde jeg ikke det, var det som regel fordi jeg hadde drukket alkohol og sov urolig. Jeg kunne styre min egen tid. Gå på do med lukket dør. Ta på meg en hvit t-skjorte som fremdeles var hvit etter frokost. Og jeg hadde tid til å gjøre alle prosjekter jeg ville fordi jeg ikke hadde en og senere to jenter å ta hensyn til. Når jeg shoppet kjøpte jeg klær til meg selv. Jeg trente når jeg ville, så venner mye mer og jeg hadde tid til å gjøre ikkeno. Som å sitte på cafe og skrive med penn og papir. Jeg elsket å gå gjennom Londons gater hjem fra universitetet på kvelden, da jeg bodde i Qatar elsket jeg at det var sol hver dag og i Oslo har jeg alltid likt å kjøre trikk. Før vi fikk barn gikk Jon og jeg kveldstur. Vi spiste ute. Vi klinte garantert mer og vi reiste mer på ferier. Jeg hadde et veldig bra liv før jeg ble mamma. Mange av mine lykkeligste øyeblikk i livet skjedde før jeg ble mamma. Men det skulle vel bare mangle, mener nå jeg, siden jeg ble mamma da jeg var over tretti år.

TO: Jeg var akkurat som Helene Drage: livredd for å miste meg selv som person når jeg ble mamma. Nesten litt krampeaktig redd var jeg. Men for min del har det blitt slik at jeg verken mistet eller fant meg selv i morsrollen. Jeg ekspanderte, rett og slett, fordi gamle Sara forble samtidig som jeg oppdaget nye sider ved meg selv.

Jeg er fremdeles opptatt av å se sånn høvelig hipp ut (noe jeg garantert ikke gjør for de 20årige hipsterne, men et par livsløgner må jo jeg også ha). Jeg er nesten manisk opptatt av å se kul ut på håret, for eksempel. Skrekken er å ha sånn praktisk kort hårsveis, slik at jeg virkelig ser ut som en tobarnsmamma med allværsjakke. Jeg er fremdeles veldig glad i å lakke negler, lese motemagasiner, jeg elsker som alltid gull og leopard og nye kroppsprodukter. Jeg blir like oppgitt av orddelingsfeil eller feil bruk av «i forhold til» som før. Jeg er fremdeles tørst på en tår eller ti. Og jeg synes sa brura-vitser er vel så morsomt som før jeg ble mamma.

Men gudene skal vite at jeg har endret meg og. Ting jeg gjør nå og valg jeg gjør er nesten uforståelig for Sara før hun ble mamma – noe jeg snakker om i Ingefær-episoden om indre dialog. For eksempel er det lengste jeg har vært uten Elly (3.5 år) vært tre netter. Det lengste jeg har vært uten Fie (19 mnd) er en natt (jeg ammer jo enda). Jeg er mer hønemor, sånn sett, enn det jeg trodde jeg kom til å bli. Jeg snakker mye om jentene mine. Sånne mødre husker jeg var irriterende før jeg fikk barn. Jeg opplever lykke hver dag. Det gjorde jeg ikke på samme måte før. Men i samme slengen må jeg nevne at jeg opplever frustrasjon og sinne hver dag også, som jeg heller ikke gjorde på samme måte før. Jeg har begynt å like andre barn og smile til alle babyer. Når jeg handler klær er det som regel de som får mest. Og jeg blir raskere fyllesyk enn før.

Jeg prioriterer rett og slett livet annerledes. Jeg ønsker virkelig å være mest mulig med jentene. Jeg leker ikke så mye med dem, men jeg liker å ha de rundt meg. Jeg lager mat, de driver med sitt. Det synes jeg er koselig. Jeg prøver å la de ha korte dager i barnehagen – og det er en av hovedgrunnene til at jeg har startet for meg selv. Jeg føler mer mening når jeg henger med dem enn når jeg er uten dem, på et vis. Familie ble plutselig den viktigste verdien for meg – og det er jeg nesten overrasket over fremdeles.

En av grunnene til at kvinner og menn endrer seg når de får barn er fordi hormonene endrer seg. Mulig det ikke står skrevet i stein, men jeg er overbevist om at noe primalt tar over hjernen. Regelmessig og fin bæsj og at babyen sover blir ekstremt viktig. Mye viktigere enn at Trump taper valget. Nesten, i alle fall. Å få avkommet til å klare seg er evolusjonært viktig – det er viktigere at den nye generasjonen vokser opp enn oss gamlinger. Derfor blir vi ko-ko i nøtta, dumme som brød og klarer ikke prate om annet enn bebisen. Det er ikke helt vår feil. Men det er ikke nødvendigvis å miste seg selv. Det er å oppdage en ny side av seg selv.

Dagen etter at Elly var født lå hun i sengen på sykehushotellet og sov. Hun var nydelig. Jeg hadde født. Jeg var i god form og dritstolt. Og jeg var utrolig fornøyd med endelig kunne ligge på magen. Ligge på magen og lese moteblad og merke av de klærne jeg hadde lyst til å kjøpe nå som magen ikke var gravid mer. Det er mammalykke det også. Men lenge hadde jeg faktisk dårlig samvittighet for at jeg ikke stirret på min nye baby i to døgn uten å klare å sove, slik andre nybakte mødre beskrev.

Jeg mistet ikke meg selv når jeg ble mamma. Jeg er fortsatt den samme Sara som elsker å prate, skrive, lese, lære. Men jeg er blitt mamma også. Og det er blitt viktigere enn det aller, aller meste. Fordi det bare er viktig, ubeskrivelig viktig. Men jeg vet at jeg hadde et bra liv før, og jeg har et bra liv nå, og det ene er ikke nødvendigvis et bedre liv enn det andre. Jeg var veldig klar for å få barn og er takknemlig hver dag for jentene mine og for Jon. Og for min del har mammarollen gjort at det har blitt mer av meg, og jeg holder fast ved at jeg er annerledes samtidig som jeg er klin lik som jeg var før jeg ble mamma.

PS: Hvorfor viser jeg aldri jentenes ansikt? I denne bloggposten kunne jeg jo lesset på med bilder av Elly og Fie. Mine tanker rundt det skal jeg skrive om snart.