Asiatisk matkoma og sake-lykke på Tøyen.

Kostnader dekket // reklame*

Da den hyggelige servitøren sa: Nå får dere litt plommesake i påvente av hovedrett, rullet Silje og jeg med øynene og sa til hverandre: er det mer mat! Vi sa det av to grunner: For det første – vi var allerede begynt å kjenne på mettheten. For det andre: YES! Enda mer digg mat!

The golden chimp ligger på Tøyen og skal tilby dumplings (eller damppakker, som de kaller det) og nebb til stjert-retter, med kjærlighet til asiatiske smaker. De sier at konseptet skal være syndig og avslappet, og hvis matkoma er syndig så leverer de på konseptet sitt. Dagen etter måltidet fikk jeg melding fra forlover Silje som var med på prøvesmakingskvelden:

Herre fred, jeg er mett enda. For en drøm av et måltid.

Jeg er ingen matanmelder, så å fortelle i detalj hva vi fikk og prøve å forklare smaker er fånyttes. Dog elsker jeg mat, og det er da noe? Dette kan jeg si: vinen vi ble ønsket velkommen med gjorde meg lykkelig. Det var en naturvin med lette bobler. Deretter ble vi geleidet ned i kjelleretasjen, hvor restauranten er. Oppe er det bar med rutete duker. Det er biritapet, trevegger og en deilig dose gull overalt.

Servitøren, en sommelier som virket som hun virkelig digget å jobbe på The golden chimp, ga oss varme kluter å tørke hendene våre på og serverte oss samtidig en grønn te med brent ris-aroma (noe sånt). Trist hørte jeg at den teen ikke er å få tak i i vanlige te-forretninger, den har de nemlig spesialimportert selv.

Så gikk det slag i slag med gode naturviner, sake, dumplings, and … Silje og jeg har en egen evne til å kose oss når vi er sammen, vi har rett og slett lavterskel på kos, men denne kvelden var en høydare. Vi satt på et lite tomannsbord og måltidet varte i flere timer, slik at vi fikk tid til å virkelig samtale. Det er noe av det jeg setter pris på ved et godt måltid – lengden og muligheten for å ikke bare prate om vær og vind, at det skal være avslappet og rolig. Hør for eksempel Ingefær-episoden med matskribent Anders Husa, hvor vi hyller maten for flere tanker rundt mat og matkultur.

Når jeg tenker tilbake er det følgende retter som peker seg ut: dumpling med sjøkrepshakk og nøttesmør (Silje begynte nesten å grine, helt sant), dampede andeføtter fra Holte gård, kombu soya-andeegg (at et egg kan smake så godt), bakt potet og blansjert brokkoli toppet med fermentert brokkoli-majo, og den famøse desserten.

Silje og jeg tømte alle serveringer og alle sake- og vinglass, servitøren kalte oss for «flinke» og spurte flere ganger om vi var sikre på at vi ville ha dessert. Det ville vi jo. Det vil du også.

På bordet kom nemlig en overdådig og tacky boblewaffel med tonka isparfait, fritert banan, karamell, krem og nonstop. De andre rettene vi fikk servert var enkle, vakre, mens denne desserten var alt annet enn det. Her savnet vi kaffe eller dessert-sake og enda litt mer plass i magen. Vi klarte faktisk ikke spise opp alt.

Menyen varierer fra dag til dag, så det er ikke sikkert det vi fikk er det du får når du besøker stedet. Jeg skal uansett tilbake, for å drikke sabla god sake og vin, spise herlige munnfuller og få en oppløftende dose med gull, rennende vann, grønne planter og hippe kokker med japansk pannebånd.

*Kostnadene til måltidet er dekket, men jeg har ikke fått betalt for å skrive innlegget.

Og PS: det er sikkert mulig å få allergivennlig meny. Jeg valgte ikke det denne gangen.