Da jeg var liten pleide jeg å gå på rommet mitt alene etter at alle gavene var pakket opp julaften. Jeg ble alltid trist på kvelden, for jeg tenkte på alle som ikke hadde det så godt som meg.

I tyveårene ble det jeg som ikke hadde det godt i julen. Mamma og pappa var skilt, begge flyttet fra hjembyen og bodde delvis utenlands, blant annet. Mens alle jeg studerte med gledet seg til å være ferdig med eksamen og komme hjem til foreldrene sine, gruet jeg meg. Det var ofte usikkert hvor jeg skulle være. Jeg har jobbet flere julaftener, jeg har feiret hos venninne, jeg har feiret med fetter og kusine, jeg har kranglet med nære familiemedlemmer og grått resten av julekvelden. Ett år gikk en venninne og jeg ut på lillejulaften for å ta et par glass, hun likte heller ikke julen av familiære årsaker, men de fleste barene på Grünerløkka var stengt. I vinduene rundt var det lys og koselig.

Jeg elsket januar.

Nå er jeg voksen og har fått familie selv. Vi begynner med julemusikk før desember. Vi har skapt våre egne tradisjoner. Vi pynter treet tidligere, vi ser The Snowman flere ganger i uken og på julaften går vi i kirken. Jeg elsker desember.

Men selv om jeg har fått det bedre, er det fremdeles altfor mange som gruer seg til jul. Foreldre som drikker, krangler, slår, misbruker. Ensomhet, som rammer i alle aldersgrupper. Foreldre, både enslige og par, som gir alt de kan av kjærlighet, men det er også det eneste de kan gi. Pengene strakk ikke til gaver, i år heller.

Det året jeg feiret jul hos min venninne, var det hun som spurte om jeg ville være hos henne. Faren er prest og de har feiret julaften med flere triste sjeler oppgjennom årene. Nå som julen nærmer seg, vil jeg at vi løfter nesen opp fra gavelisten og gjørelisten og møter andres blikk og sier hei. Kanskje er det noen som bak en blid fasade ikke har det så greit. Vi kan spørre hva andre gjør i julen. Invitere inn. Spørre jenta i barnehagen eller på skolen som ikke sier stort når det nærmer seg jul, om hun gruer seg. Det skal ikke så mye til for å spre litt Gleding, som Siri Abrahamsen så klokt snakker om. Vi har alle ansvar utover oss selv.

Jeg blir fortsatt melankolsk på julaften. Jeg kan savne det som var, det som ikke har blitt og være trist i det som er. Det er fortsatt ting i livet som ikke er så lett, som for så mange andre. Jeg kan bli uendelig trist når jeg tenker på de som ikke har det så godt som jeg tross alt har det. Og jeg er uendelig takknemlig for at jeg har det så godt som jeg har det nå. Julen er til for å ta vare på deg selv, de du er glad i og for rekke ut en ekstra hånd. Det er mange som trenger det.