De siste ukene har vært grå. Ikke bare på det personlige men også generelt i samfunnet.

Det gjør nemlig vondt når vi våkner opp og må innse, oh shit, jeg har gjort feil, jeg har latt meg behandle feil, jeg skulle ha sagt fra, jeg har vært naiv, det var ikke så morsomt med den vitsen likevel, vi har visst en bjelke i øyet, å se sin egen livsløgn, samfunnets livsløgn. Det er ikke morsomt å se samfunnet sånn eller seg selv sånn.

Det gjør vondt å måtte endre seg.

Det gjør vondt å innrømme at man har tatt feil.

Det gjør vondt å se andre har tatt feil.

Det gjør vondt å sette grenser.

Det gjør vondt å si nei, eller ja, alt ettersom.

I midten av tyvåerene syklet jeg til jobben på min sorte sykkel med kurv foran, fra Vestkanttorget hvor jeg bodde i kollektiv, til Frogner, hvor pr-byrået holdt til. Jeg syklet forbi de mange syrinene som blomstret, som luktet så godt, og gråt. Jeg tenkte: Hvorfor er jeg så trist når det er så fint ute? Det var ekstra trist å være trist når blomstene blomstret og sommeren var i anmarsj.

Nå er jeg ikke så redd mine grå perioder. Akkurat som alt i naturen går i syklus, går også jeg i syklus.

Jeg er for det meste glad og blid, men mørket treffer også meg, som det treffer oss alle. Livet består av alle farger, også grå.

Jeg vet litt hvorfor. Og jeg vet litt ikke hvorfor. Bakgrunnen er ikke så interessant.

Her om dagen leverte jeg i barnehagen og hørte på Smalltown Boy med Bronski Beat på vei hjem. Hvis du lurer, er den sangen på topp ti-listen min. Det er vanskelig å komme inn på topp hundre, og Smalltown boy er på topp ti. Jeg kjørte og kjente mørket velle opp, jeg sa høyt at nå må du vel snart være ferdig, det er så arbeidsomt å være grå! Og så pustet jeg ned i magen.

Jeg har fundert på om jeg ikke hadde vært lysegrå men mørkegrå om jeg ikke hadde fått så mye kunnskap og verktøy fra alle årene med Ingefær podcast. Jeg har en mistanke om det.

Snakk om å være heldig.

Jeg har brukt alle triksene i min egen bok, faktisk, og flere til.

Fra Carina Carl, som selvfølgelig er sitert i Litt Lykkeligere, har jeg lært meg – og øver på – å godta. Det er mye frihet i å godta både det vonde og det gode.  

Som jeg skriver i boken, er det lurt å bygge vaner i fredstid, når man har overskudd, ikke når det røyner på. Jeg har hatt nytte av mine gode vaner i denne perioden, og har spist sunt og beveget meg, fordi det gjør min sjel godt.

Likevel har jeg prøvd å være raus med meg selv de gangene jeg falt av hesten. Det er egenomsorg i å godta at man feiler. For å feile, det gjør vi.

Jeg har vært bevisst pusten min. Ikke mye, tro meg, jeg har kjent i kjeven at her er det stramt!, men oftere enn for noen år siden har jeg tatt dype åndedrag. Noen ganger har jeg husket å ha lengre utpust enn innpust, det kan roe vagusnerven.

Har jeg gjort alt «riktig»?

Langt derifra.

Jeg er mer på mobilen og sosiale medier, som konsument, enn hva godt er. Det er ikke bra for meg (vi sammenlikner jo oss oppover og når man er grå mus er alle andre fine frøkner), så denne uken har jeg en slags detox.

Jeg trekker meg unna sosialt og nevner ikke stort til venner hvordan ståa er.

Jeg skammer meg litt over å være trist og har en nådeløs indre dialog, til tross for at jeg spesialiserte meg i indre dialog da jeg tok mentaltrener-utdannelsen hos Raw Trening.

Nå er skyene hvitere. Jeg kjenner på meg at godværet kommer. Yr sier det samme. Det er meldt sol og varmt vær, og jeg er med på notene.

Derfor kan jeg snakke om det grå nå, det var ikke farlig, det gjorde vondt, men i det grå er det mye læring og vekst. Takk og lov for det.

Jeg tror ikke vi kommer til å glemme denne våren, dette året 2020. For en tid vi er i. Midt i historien. Jeg håper det ender fint. At vi blir litt rausere. Litt mer med-mennesker, ikke mot-mennesker og meg og deg og mitt og ditt. Noen ganger må vi gjennom litt vondt for å få det bedre.

Det passer å avslutte med et dikt.

Ja visst gör det ondt (Karin Boye)

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.

Les hele diktet her.

Og vil du lese mer om å ta vare på deg selv og de du er glad i, kan du kjøpe boken min Litt Lykkeligere her.