Det har vært rolig fra meg den siste tiden, fordi andres stemmer enn min egen har vært viktigere. Likevel vil jeg si noe! Jeg er blant de privilegerte. Det medfører ansvar.

Jeg er hvit, har god utdannelse, har vokst opp med hytteferier, jeg har reist, jeg har mann og barn. Å være privilegert betyr ikke fravær av problemer i livet – jeg har hatt min dose som sitter i, men å være privilegert betyr at jeg kun har det, og ikke tilleggsutfordringer, fordi jeg er så heldig å tilfeldigvis være født hvit, i Norge. Å være privilegert medfører ansvar utover en selv. Pippi sa visstnok at den som er veldig sterk, må også være veldig snill.

Jeg har lært mye om rasisme den siste uken. Jeg har fremdeles masse å lære. Vi har fremdeles masse å lære. Ida Jackson skrev «jeg er rasist og det er du også», fordi hun mener at rasismen ligger så i oss, ubevisst.

For to somre siden leste jeg Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar. Boken slo meg i magen: Forskjellene i Norge, hvordan melaninrike barn blir behandlet, og ikke minst flaks og uflaks i livet.

Såpass vet jeg: Det er ikke bare personlige egenskaper som gjør om man såkalt lykkes eller ei. Oppvekst, venner, en overgriper, en lærer, bosted, og også farge og religion, kan påvirke hvor vi havner i livet. Derfor har jeg eksempelvis prøvd å være forsiktig med å komme med bastante utsagn som at økologisk mat er best, fordi jeg vet at økologisk mat ikke er det første man tenker på når man har minus på kontoen og det er en uke til penger kommer inn på konto og man har seg selv og barn å fø. Jeg har ikke ønsket å ha en «la dem spise kake»-holdning. Men om jeg har lykkes, vet jeg ikke.

Jeg er dessuten smertelig klar over – såpass klar over at jeg nevner i foredrag og i samtalen på Familieliv podcast forrige uke – at mine gjester på Ingefær er en ensrettet gruppe mennesker. Ja, jeg intervjuer flest kvinner, men i hovedsak er gjestene hvite, slanke, fra middelklassen: en veldig lik kropp og kulturell bakgrunn, med andre ord. Men det er ikke nok å nevne dette, jeg må også gjøre noe med saken.

På petremorgen sa Tinashe Williamson: «Jeg har gruet meg så innmari til å ha den praten med barna mine om at det kommer til å være mennesker der ute som mener at de er mindre verdt, eller ikke liker de, eller ikke vil akseptere de. Ikke fordi de har sagt noen ting, eller gjort noe, men på grunn av hvordan de ser ut.»

Dette gjorde ikke vondt bare fordi noen dømmer på bakgrunn av hvor mye melanin barna til Tinashe har, men fordi jeg aldri har tenkt over at foreldre må forberede barna sine på det. Det er privilegier i praksis, eller som Ida Jackson ville sagt (tror jeg): rasisme i praksis.

Jeg har vært og er fortsatt usikker på hva jeg skal skrive og si, men å ikke si noe føles heller ikke ok. Så jeg skal fortsette å lese og få mer kunnskap (som også er tegn på at man er privilegert), og prøve å gjøre mitt beste for å få flere farger, flere kropper, flere stemmer på podcasten min når den starter igjen sånn etter hvert.

Tips meg gjerne! Og hvis jeg har skrevet noe med en bjelke i øyet, si i fra, men vær hyggelig. Ingen er tjent med noe annet. Og så håper jeg det er ok å poste som før om ting som gjør oss litt lykkeligere, for vi trenger et varmt, medmenneskelig og raust samfunn nå, mer enn noen gang. Og alle, ja, alle kan gjøre litt.