Alle gledet seg til jul. Jeg gledet meg til januar.  

Det var lillejulaften og en venninne og jeg dro til Grünerløkka for å drikke vin. Hva annet var det å gjøre på kvelden den 23. desember? I vinduene var det tente lys, julestjerner, pyntede juletrær.

Vi lette lenge etter en åpen bar. Var det ikke vanlig å gå ut denne dagen? Det måtte jo være flere som oss?

I mange år var jul noe som ga meg en stor, sort klump i magen min. Studievennene mine skulle hjem til jul, til barndomshjemmet og se på tre nøtter til askepott, slik de alltid hadde gjort.

Det skulle ikke jeg.

I flere år jobbet jeg på julaften. Jeg har feiret jul med fetter og kusine. Jeg har feiret jul med venninne. Det er koselig å jobbe på gamlehjem i julen, det er fint å feire med fetter og kusine og med venninne, men den sterke følelsen av ensomhet var der likevel.

I år er det ekstra mange ensomme i julen. Jeg vet hvordan du har det. Når det virker som alle andre har tente lys, gjester, gaver fra fjern og nær, eller en barndomsseng å sove i, blir ensomheten så stor, og lyden av ensomhet så stille at det nesten larmer i hodet. 

Det blir bedre. Solen har snudd. Snart går det mot vår.

Vi fant en bar til slutt og drakk noen glass vin. Eller kanskje var det øl. Så gikk vi hvert til vårt og dagen etter var det julaften.

Og en uke etter kom januar med hverdagen og det var elleve måneder til neste gang.