En ode til ti fantastiske år!

Om få strakser sier jeg hei til førtiårene og hadet til trettiårene. FOR en reise trettiårene har vært!

Trettiårene startet med en gedigen fest i leiligheten jeg leide på Sagene, og avsluttes med covid 19-vennlig feiring i et rekkehus på Nesodden.

I løpet av de siste ti årene har Jon og jeg gått fra å være kjærester, til samboere, til gifte. Fra å bare være oss to, til oss to pluss tre jenter.

Jeg har skrevet to bøker.

Jeg har gått fra vikariater som kommunikasjonsrådgiver til senior kommunikasjonsrådgiver i ikea til å starte for meg selv etter hvert med eget AS. Så mange spennende mennesker jeg har fått lov til å prate med i den jobben! Så mange bøker, så mange samtaler andre har satt pris på, det er gøy og stort og stas.

Trettiårene har vært preget av min interesse for mat, trening og helhetlig livsstil. Jeg ble sertifisert body weight-instructor, ble CrossFit-instruktør på den første instruktørsamlingen i Norge, og tok Mental Trener-utdannelsen hos Raw Trening.

Jeg har gått fra å ha masse tid, bo i Oslo, henge med venner, drikke vin på bar, glede meg til Øyafestivalen hvert år, til å ha mindre tid til meg selv enn noensinne – men fortsatt glede meg til vi igjen kan hoie og kose oss på Øya.

Jeg er blitt klokere. Jeg har flere spørsmål, færre svar. Kanskje var det mer omvendt før. Begynnelsen av trettiårene er gjerne slik, og kanskje skal det være slik også, det er mye fint i å være litt kjepphøy på seg selv. Men det er ganske så fint å ha et større overblikk, en roligere modenhet.

Jeg tror jeg er mer ydmyk. Men jeg er også mer nådeløs.

Å få tre barn har gitt meg andre prioriteringer og verdier. Jeg undres over at man har så dårlig tid i trettiårene, hvorfor har vi skapt det slik? Det er et liv etter førti også. Jeg gjør research på førtiårene om dagen, og to av mine favorittkvinner blomstret etter førti. Madonna lagde to av mine favorittalbum: Ray of Light og Confessions on a Dance Floor, i førtiårene. Gretchen Rubin skrev sin første bestselger, The Happines Project, i førtiårene.

Jeg har forstått at livet ikke er lineært, som vi forestiller oss som unge (jeg hadde slik: master – kommunikasjonsrådgiver – senior kommunikasjonsrådgiver – mellomsjef – sjef – supersjef). Men slik har det ikke vært for meg (annet enn at jeg er min egen supersjef), og å tro at livet alltid skal gå oppover, er en samfunnsløgn, vi har alle kortere eller lengre perioder av mørke, retrett, tankevirksomhet, før vi er i lyset igjen. Som alle, har jeg gått på mine smeller, hatt mine dype daler. Jeg har lært å takle dem bedre.

Jeg er blitt mer kropp, og mer sjel, forstå det den som kan. Jeg har tatt mine første armhevinger på tær, og mine første pullups i trettiårene. Pullupsene kom etter at min eldste ble født. Jeg har vært ganske så sprek i trettiårene, inkludert tre graviditeter, men tenker likevel at den beste formen ligger foran meg.

Jeg har begge bena mer plantet på jorden. Dog ikke for støtt, for da kommer man jo ingen vei. Jeg tror jeg er enda mer nysgjerrig, vitebegjærlig og sulten på livet enn da jeg fylte tretti, for da jeg gikk inn i trettiårene var det med en større udødelighet enn hva jeg vet livet er nå.

Jeg er blitt bedre til å lage mat. Jeg har fått nye venner, gått ulike retninger med andre venner, beholdt mange av de eldste vennene mine. Mamma har flyttet tilbake til Norge og jeg facetimer henne nesten hver dag (jeg tror hun synes det er koselig).

Kjernen av meg har vært den samme, den har vært lik fra jeg var helt liten: Skrive. Lese. Lære. Dele. Snakke med folk. Bevege meg.

Og hele tiden, trettiårene har vært en reise med Jon. Med han den aller største kjærligheten: å bli foreldre, være foreldre sammen, se tre døtre vokse opp, det er det mest ubeskrivelige jeg har i livet mitt.

Nå blir jeg førti. Det blir fint.

Takk for trettiårene!