Må man flashe magen sin for å vise at man er fornøyd med egen kropp?

Så det er slik at man får kred fordi man har litt lubben mage og viser den frem støtt og stadig, for det bidrar til at man ikke sprer kroppspress. Men så får man pes fordi man har litt lubben mage og viser den frem støtt og stadig for man kan umulig være sunn med en sånn mage.

Så får man kred fordi man har synlige magemuskler og viser den støtt og stadig fordi magemuskler er fint og bra jobbet til deg. Men så får man pes fordi man har veltrent mage og viser den støtt og stadig fordi det bidrar til kroppspress.

Og begge disse eksemplene prøver å vise at de liker kroppen sin som de er, men for å få frem budskapet sitt må altså magen vises frem uten klær på.

Derfor er det på sin plass med et innlegg om at jeg digger kroppen min som den er. Og ingen av grunnene handler om hvordan kroppen min og magen min ser ut. Er det ikke deilig?

1. Jeg har vært gravid to ganger. Begge gangene ble jeg gravid på første forsøk og begge svangerskapene mine var høvelig ukompliserte. Hurra for kroppen min!
2. Jeg har født to ganger. Å føde er litt av en opplevelse. Første gang måtte jeg ha epidural og den andre gangen fødte jeg uten smertelindring. Begge fødslene var magiske. Hurra for kroppen min!
3. Jeg har ammet to babyer og små mennesker. Fortsatt ammer jeg Fie på 19 måneder. Jeg har hele tiden hatt nok melk. Hurra for kroppen min!
4. Kroppen min sier i fra til meg når jeg ikke behandler den så bra. Jeg får bollemage av visse matvarer, jeg var lubben før i tiden da jeg spiste mat som ikke var bra for meg, av øl og brød fikk jeg mye vann i kroppen og huden min blir kvisete av for eksempel for mye stress eller melkeprodukter. Hurra for kroppen min som guider meg til det kostholdet som er best for meg – og som også sier fra når jeg må roe ned tempoet!
5. Jeg kan løpe, jeg kan hoppe, jeg kan hinke, jeg kan krabbe (ikke så elegang som Ido Portal, men dog), jeg kan rulle, jeg kan svømme, jeg kan bevege kroppen min, hver dag. Jeg kan lese, jeg kan skrive, jeg kan lytte, jeg kan føle kald asfalt når jeg henter avisen i helgene barbeint. Hurra for kroppen min!
6. Jeg er høvelig sterk. Jeg kan bære jentene mine på 13 og 18 kilo på hver arm og gå ned trappen eller inn fra bilen. Jeg kan bære fem fulle bæreposer med mat inn fra bilen. Jeg kan ta et tak når det trengs. Hurra for kroppen min!
7. Jeg kan danse. Jeg danser ikke lekkert, men herregud så gøy det er å danse til Young You av Kakkmaddafakka med begge jentene og Jon i stua en vanlig ettermiddag. Hurra for kroppen min!
8. Jeg kan bli sterkere og raskere og smidigere – om jeg jobber med det. Før var jeg stiv som en stokk, så var det en tid jeg drev med Bikramyoga og var myk, og nå er jeg ganske stiv igjen. Jeg har blitt sterkere igjen etter begge fødslene med sakte oppbygging og jevnlig trening. Jeg har lyst til å banke min gamle rekord på 17 pushups, eller 110 kilo i markløft, eller klare mer enn fem pullups på en gang. Det skal jeg få til. Hurra for kroppen min!
9. Jeg kan lære nye ting. Jeg har lyst til å lære å slå hjul, til å stå på henda, til å gjøre kule yogaposeringer, til SUP’e mer elegant enn hva som er tilfellet nå, til å få til en like fin turkish get up som Jon har. Hurra for kroppen min!
10. Jeg kan klemme og gi klemmer og kjenne hvor godt det er. Hvem elsker vel ikke hverdagsklemming? Jeg klemmer masse på Jon, på jentene og på de jeg er glad i. Hurra for kroppen min!

For min del kan mager flashes så mye de vil, men jeg ønsker å flytte fokuset vekk fra hvordan vi ser ut til hvordan vi føler oss og til hva vi faktisk klarer med kroppene våre. Noen dager synes jeg magen min er superfin, andre dager digger jeg den ikke så mye. Men hver dag mestrer kroppen min et vell av oppgaver, noe som er så mye viktigere enn hvordan magen min ser ut under treningssingleten min. For må vi vise magen for å bevise at vi liker oss selv?

Og så er jeg nysgjerrig: Hvorfor digger du kroppen din?