I går svimte jeg av under et Skype-intervju med Margit Vea og delte historien rundt det på Instagram og snap etterpå.

Hvor går grensen på hva som er privat og ikke? Hver enkelt må finne sin komfortsone, og for min del er det mye i livet mitt som jeg definerer som bare mitt.

For noen kan det virke rart, i og med jeg har blogget i syv år, fordi jeg forteller ting om meg selv på podcasten min Ingefær og fordi jeg da i går lagde en lengre snap-historie om at jeg svimte av under intervjuet med Margit Vea.

Opptaket høres omtrent sånn her ut (jeg har dessverre ikke lagret på film selv om Margit og jeg så hverandre på skjermen):

Margit prater om mat og barn, jeg spør henne om noe, Margit snakker før hun sier – og dette husker jeg ikke –

Du må sette deg ned!
Du må sette deg ned!
Men du må sette deg ned!

Og så hører vi rasling fra mikrofon og høretelefoner som blir dratt ut av mac før et dunk og min stemme: Jeg tror jeg har fått et illebefinnende!

Jeg husker at jeg måtte si illebefinnende fordi jeg synes det var ubeskrivelig flaut å svime av foran intervjuobjektet mitt. Illebefinnende hørtes liksom bedre ut enn å si at jeg svimte av.

Etter hvert fikk jeg reist meg opp igjen foran kamera og vi så en likblek gjennomsvett person. Margit lurte på om hun skulle ringe noen. Jeg sa neida jeg ringer min samboer og så tror jeg vi må fortsette intervjuet en annen dag.

Så la jeg meg under dyna for å hvile litt og bestemte meg for å ta et bilde av meg selv, skrev at jeg svimte av under et intervju og hviler litt og delte det på snap.

Det personlige er det som forener oss

Ingen er som meg, og ingen er som deg. Likevel er vi alle likere enn vi tror. Vi har kjærlighetssorg. Vi opplever stolthet og mestringsfølelse. Vi er bekymret over jobb, karriere, kjærligheten og kropp. Vi skammer oss. Og jeg skammet meg såpass over å ha svimt av at jeg tenkte det var best å ta brodden fra den kjipe følelsen med en gang.

Hva skammet jeg meg over?

Jeg skammet meg over å svime av foran Margit Vea, såklart. Jeg følte nemlig rett etter lunsj at jeg ble uggen og mens vi pratet kjente jeg faresignalene for å svime av. Før i tiden, i tyveårene, svimte jeg av rett som det var, så jeg har god erfaring i å tolke små hint. Rett før jeg forsto at jeg måtte bryte intervjuet svimte jeg i stedet av. Jeg lurte også på: Har jeg angst, uten å være klar over det? (Går det an?) Angst er det blitt mer fokus på den siste tiden takket være for eksempel Camilla Pihl og Christine Dancke og er absolutt ikke noe å skamme seg over. Jeg har vært stresset i det siste, men er jeg så stresset at jeg svimer av? Lider jeg av næringsmangel, jeg som spiser så bra? Var det cortadoen jeg drakk? Er det noe gærnt med meg, noe med kyssesyken, er det fordi jeg skal få mensen i løpet av et par dager eller har jeg angst? Tankene gikk i sirkel og jeg klarte ikke slappe av.

Den private ringen

Jeg formidler bare det om meg og min familie som jeg er komfortabel med. Min private ring er ganske stor, synes jeg selv i alle fall. Jeg skriver aldri om hva vi gjør fra dag til dag, jeg har aldri bilder av barna mine, deler lite av deres personlighet, jeg deler ikke bryllupsforberedelsene mellom Jon og meg, har ikke skrevet fødselshistoriene mine, har i grunn få bilder av meg selv og har vel bare hintet om at jeg har sagt opp jobben og startet for meg selv. Men jeg skriver personlige tekster innimellom, da om et bestemt tema. Jeg har skrevet om mammakroppen, for eksempel, som ble godt tatt i mot, og jeg har et par tekster som skal publiseres ut over høsten som handler om verdiene mine og hvorfor jeg velger å ikke ha bilder av jentene mine på bloggen selv om jeg skriver mye om temaer relatert til barn. De gangene jeg går inn i det som er for meg privat er det fordi jeg tenker det har allmengyldig interesse. Jeg har aldri følt meg presset til å fortelle private ting eller dele ting for å øke lyttertall eller lesertall, heldigvis.

Nyttig å være åpen om det man skammer seg over?

For meg var det å gå utenfor komfortsonen å lage en snapfilm i går hvor jeg fortalte at jeg hadde svimt av. Vi alle opplever noe som gjør at vi blir flaue, skammer oss, får lyst til å grave oss ned, parkere det lengst bak i hjernen. Jeg tenkte det var viktig å ikke gå rundt i mange dager og skamme meg, grue meg til å ta opp intervjutråden med Margit Vea eller gå rundt og late som om alt er perfekt absolutt hele tiden. Det er befriende å åpne opp innimellom. Det er godt å få støtte fra helt fremmede folk som oppriktig er glad for at jeg deler, som oppriktig ønsker meg god bedring.

For min del bestemmer magefølelsen grensen min på mellom det som er privat og ikke. Kjennes det ok ut i magen er det greit, er det noe som skurrer har jeg det på vent. Jeg har i grunn lite behov for å dele det private, men jeg tror at å være åpen om ting man for eksempel skammer seg om kan være nyttig – både for en selv og for andre.